Struktur for kvalitet
Universiteter og høyskoler er helt sentrale for å løse morgendagens samfunnsutfordringer. Skal vi klare å håndtere klimaproblemene, skape grønn vekst og redusere oljeavhengigheten, må kvaliteten opp - i utdanningene, i forskningen og i samarbeidet med næringslivet og offentlig sektor.
Økt kvantitet, ikke kvalitet: Statsekretær Bjørn Haugstad tar konklusjonene med sinnsro.
Tore Oksholen
Det er bakgrunnen for at regjeringen har satt i gang et arbeid for å lage en ny struktur i høyere utdanning.
Professor Knut Holtan Sørensen advarer i et innlegg mot at NTNU skal slå seg sammen med andre høyere utdanningsinstitusjoner. Det er et legitimt standpunkt. I Kunnskapsdepartementet avventer vi utfallet av prosessen ved NTNU og styrets vedtak. Men Sørensen påstår at vi vil ha fusjoner fordi ”større er bedre”. Dette finner ikke han dekning for i noe vi har sagt eller skrevet. Derimot har vi gjort det klart at størrelse i seg selv neppe gir automatisk kvalitetsheving. Selv om det kan være en nødvendig forutsetning for høyere kvalitet at små og fragmenterte fagmiljøer blir del av et større fagmiljø, påstår vi ikke at den samme effekten gjelder for fagmiljøer som allerede har en viss størrelse. Samtidig er det ikke vanskelig å finne eksempler på universiteter i andre land som er vesentlig større enn norske universiteter, og som ikke har bedre offentlig finansiering, men som likevel nyter større anerkjennelse enn de norske.
Sørensen påstår også at vi velger å «tro» på ideologi fremfor å oppsøke kunnskap. Vel, «små og fragmenterte fagmiljøer» er gjentatte ganger fremhevet i fagevalueringer av norsk forskning som et strukturelt hinder for høyere kvalitet. Slike evalueringer er fagfellebasert. Fagfellebaserte evalueringer er selvsagt ikke ufeilbarlige, men når bildet er konsistent på tvers av disipliner og over flere år, er det grunn til å ta dem på alvor.
Sørensens hevder dessuten at vi ivrer etter «å kopiere den katastrofale fusjonsprosessen som er blitt gjennomført i Århus». Hvor han finner dekning for et slikt utsagn, er uklart. Men naturligvis benytter vi anledningen til å lære av fusjonene i Danmark. Prosessene der skjedde raskere og ble påtrykket ovenfra. NTNUs styre har reell mulighet til å velge mellom de alternativene det selv har identifisert.
Jeg mener at Sørensen skylder de fire aktuelle høyskolene å vurdere deres argumenter for sammenslåing, før han avviser dette som «ideologi foran kunnskap». For eksempel har Høgskolen i Ålesund et tett samarbeid med verdensledende maritime virksomheter, som peker på dette samarbeidet som vesentlig for deres konkurransekraft. Høgskolen i Gjøvik har blant annet landets ledende fagmiljø innen informasjonssikkerhet, og høyskolen henter inn vesentlig mer midler på internasjonale konkurransearenaer per vitenskapelig ansatt enn for eksempel NTNU. Gevinstene ved sammenslåing kan gå begge veier.
Jeg anerkjenner at strukturreformen er en krevende prosess, og at det er risiko forbundet med alle alternativer. Det gjør en åpen og grundig debatt viktig. Jeg er overbevist om at den kan føres uten å tillegge folk slette motiver eller bygge stråmenn. Det siste pleier jo å være en nødutgang når man er usikker på holdbarheten i egne argumenter.
