"Vilkårene blir ikke bedre av seg selv"

Rektor har kommet med sin innstilling til ny fakultetstruktur og formen på det fremtidige SVT-fakultetet ser ut til å ha skapt mest hodebry. Stridens kjerne har vært hvorvidt disiplinfagene ved SVT; Geografi, Sosialantropologi, Sosiologi og Statsvitenskap, men også til dels pedagogene, skal slås sammen med økonomene eller lærerutdanningen. Ingen av disse alternativene ser ut til å vekke stor begeistring. Alternativet om en tredeling av SVT har ikke en gang vurdert som realistisk, noe vi mener handler om hvordan finansieringsmodellen ved NTNU er blitt løsrevet fra diskusjonene om fakultetstruktur. Vi mener at disiplinfagenes begrensede ressurssituasjon i dag henger sammen med en manglende anerkjennelse av disiplinenes egenverdi og unike samfunnsoppdrag – og at en samling av disiplin og profesjon i ett fakultet ikke vil bedre denne situasjonen for disiplinene. Tvert imot, i den grad anerkjennelse handler om synlighet, får vi større muligheter og utvidet forhandlingsrom i et rendyrket/spisset disiplinfakultet. Dette ønsket om en spissing handler i stor grad om de ulike samfunnsoppdragene profesjon og disiplin forvalter heller enn det faglige skillet mellom de to.

Selv om et eget disiplinfakultet ikke skulle bli en realitet, er det ingen grunn til å gå stille i gangene. Kortsiktig handler det om hvilken legitimitet vi gir den avgjørelsen som blir tatt av NTNU styret den 15. februar og hvilket forhandlingsrom vi får i de neste vedtakene som skal gjøres. Langsiktig handler det om å endre finansieringsmodellen slik at den blir bedre tilpasset de ulike samfunnsoppdragene disiplin og profesjon har. Avslutningsvis i dette innlegget maner vi derfor alle som deler denne forståelsen til å la sin stemme bli hørt opp mot NTNU styrets behandling av rektors innstilling den 15.februar, og samtidig fortsette det langsiktige arbeidet med å snakke opp disiplinfagenes egenverdi.

Profesjon og disiplin

Det historiske skillet mellom profesjon og disiplin handler på et nivå om at folk ønsker seg ulike utdanninger; noen vil inn i et profesjonsløp, mens andre vil inn i et disiplinløp. Det har vært argumentert med at det å slå sammen fagmiljø vil gjøre oss mer robuste og utvide det strategiske handlingsrommet i møtet med fremtiden, hvor størrelser som «arbeidsmarkedet», «økt konkurranse» og «internasjonalisering» er viktige faktorer. Denne måten å forstå begrepet robust på er ikke uproblematisk, da det nær sagt bidrar til at prosesser som standardisering og økt størrelse blir goder i seg selv. En annen forståelse av robusthet vektlegger hvordan mangfold og det å ha flere ben å stå på i møtet med en usikker fremtid gir mer slagkraft. På et samfunnsnivå er det nettopp et mangfold av utdanninger som gir en god oppskrift på hvordan Norge vil være motstandsdyktig og nyskapende også i fremtiden. Ingen har bevist (empiri kaller vi det ofte) at vi i fremtiden bare trenger anvendte fysikere eller geografer som jobber i skolen eller næringslivet, men allikevel har dette perspektivet nesten blitt selvforklarende. Det blir for lett å fremstille det faglige skillet mellom profesjon og disiplin som basert på hvorvidt kunnskapen en tilegner seg er anvendbar eller ikke. Og i dagens klima virker dette mot sin hensikt om ønsket er å snakke opp disiplinfagene. Den balasten en får fra disiplinbaserte utdanninger er i aller høyeste grad anvendt, på tross av at denne kompetansen ikke blir anerkjent som et yrke i seg selv. Perspektivmangfoldet en får gjennom metodisk og teoretisk trening i disiplinfagene gjør at man får en solid verktøykasse som har nytteverdi i arbeidet med å anvende «kunnskap for en bedre verden».

Ulike samfunnsoppdrag – like rammevilkår?

Vi mener det avgjørende skillet mellom profesjon og disiplin henger sammen med deres ulike samfunnsoppdrag. Både profesjonene og disiplinene skal utdanne arbeidskraft til et arbeidsmarked som trenger ulike former for kompetanse. Samtidig kan en si at profesjonene får sitt samfunnsoppdrag mer direkte fra behovene som oppstår i arbeidsmarkedet om kompetent arbeidskraft i ulike sektorer og yrker. Disiplinene er selvfølgelig ikke skjermet fra behovene i arbeidsmarkedet, og studenter fra disiplinfagene ved SVT har gode utsikter i arbeidsmarkedet forteller statistikken. Disiplinenes mandat går samtidig utover arbeidsmarkedets behov i og med at disiplinene skal fostre kritiske medborgere som evner å stille spørsmålstegn ved for eksempel arbeidsmarkedets innretning og logikk. Dette handler ikke om at disiplinene utvikler seg i et elfenbenstårn eller fullstendig adskilt fra resten av samfunnet, selv om det selvfølgelig alltid finnes enkelte vitenskapelig ansatte som har mistet bakkekontakten. Heller handler det om at det finnes ulike interesser i samfunnet, og at næringslivets stadig tettere bånd til strømmen av forskningsmidler og stillinger gjør at et blikk «utenfra» blir stadig mer aktuelt. Samtidig eksisterer ikke disiplinene og profesjonene som to motpoler, vi samarbeider i dag om studieprogram, undervisning og i forskning. Selvsagt kan tverrfagligheten styrkes og samarbeidet intensiveres, men spørsmålet er om forutsetningene for dette møtes best gjennom å viske ut skillene mellom disse eller gjennom å styrke den faglige identiteten hos begge. Nettopp perspektivmangfoldet er det som gjør tverrfaglighet til potensielt nybrottsarbeid heller enn gruppemøter hvor en møtes «med blanke ark» for å diskutere problemstillinger gitt av sjefer i linja.

Fakultetsstrukturen handler om mer enn bare organisering

Hverken en fakultetstruktur der profesjon og disiplin er slått sammen til ett eller der vi eksisterer side om side avgjør i seg selv hvorvidt vi samarbeider eller ikke. . Men ved å slå oss til ro eller la være å snakke opp mot en strategi som handler mer om finansieringsmodeller enn hva som faktisk gir disiplinene mulighet til å utvikle sitt potensial eller å utvikle faglige synergier, gir vi også legitimitet til prosesser og beslutninger vi er uenig i og skulle ønske var annerledes. Fakultetsstrukturen handler om mer enn bare organisering – fundamentalt handler det om de ulike vilkårene for disiplin og profesjon, og en annerkjennelse av ulike samfunnsoppdrag. Ved å snakke opp skaper vi også forhandlingsrom i de prosessene som kommer. Selv om alternativt om en tredeling av SVT ikke får en sentral plass i diskusjonene rundt bordet på styremøtet den 15. februar – trenger vi ikke å gå stille i gangene. Vi trenger å stadig minne de som tar avgjørelsen på at vår viktighet ikke baserer seg på hvorvidt vi er gode støttehjul for profesjonene, og at ulike samfunnsoppdrag trenger ulike rammer for å oppnå sitt fulle potensiale. 

Fram til nå har prosessen vært preget av allianser og strategi – en vil unngå å havne dårligst ut i de rammene vi blir pålagt å tenke innenfor. Kjære kolleger ved andre disipliner, vi tror vi bedre kan inngå gode samarbeid med profesjoner om utdanning og forskning om vi sammen jobber for en annerkjennelse av disiplinenes egenverdi. Som Reitan skriver, så handler det «… først og fremst om hvilke ambisjoner og hvilken kraft disse miljøene selv mønstrer for sine fags fremtid – og det handler om hvordan NTNUs fremtidige inntekstfordelingsmodell blir». Debatten må løftes, en felles identitet og samhørighet må bygges – om vi skal skape det forhandlingsrommet som trengs for at vi (kortsiktig og langsiktig) skal kunne påvirke det som skjer. Vilkårene blir i alle fall ikke bedre av seg selv.

Ingenting er reelt avgjort før 15. februar når NTNU styret møtes for å vedta struktur. I det minste kan vi bidra til å synliggjøre hvor mye legitimitet den avgjørelsen som tas har. En konkret ting som kan gjøres er å sende en e-post til våre tillitsvalgte, dvs våre representanter i styret, og slå et slag for disiplinenes egenverdi, og en tredelt struktur.