Tida er inne for linjeforeningene ved NTNU å tenke nytt

En brutal krig raser i Europa, den har tatt hundretusener av liv. Litt lenger sør for verdensdelen bombes et folk bombes sønder og sammen. Statsledere, inkludert vår egen, fastslår at vi lever i det farligste øyeblikket siden annen verdenskrig. Hvordan blir ferske teknologi- og ingeniørstudenter tatt i mot ved NTNU?

Gjennom opptaksritualer som for omgivelsene framstår som ydmykende og terroriserende.

Synet er smått surrealistisk: I forgrunnen en teltleir til støtte for tiltak mot Israel som skal få slutt på terrorkrigen mot det palestinske folket. Lenger bak: Jevnaldrende studenter som ledes hit og dit med bind for øynene. Man kunne komme på tanken om at det er dramastudenter som framfører en illustrasjon av hva som skjer når man er blinde for overgrep medmennesker utsettes for. Men det er ikke det. Hva vi bevitner, er mennesker tidlig i tyveårene som gjennomgår et innvielsesrituale underlig frikoplet den samtida de, vi alle, lever i.

Undertegnede har jobbet ved NTNU i nokså mange år. Disse ritualene er noe som man til slutt knapt nok ser, det er bare noe underlig som utspiller seg noen tidlige høstuker hvert år. Men Anne-Lise Aakerviks betimelige ytring hjalp meg til å se på disse opptaksritualene med friske øyne. Det slår meg nå hvor ute av synk med sin samtid disse ritualene er.

Det har vært episoder. For noen år siden, i 2017, ble 15 studenter innlagt på sykehus etter å ha drukket eddik, en av dem med alvorlige etseskader. Noen år før der igjen, i 2014, reagerte en rektoren ved Singsaker skole på at småskoleelever ble vitne til liksomhenrettelser i Duedalen. Rektoren dro paralleller til IS. Aakervik trekker samme parallellen i dag, 10 år senere.

Det kan se ut som det er linjeforeningene ved de klassiske Gløshaugen-fagene som holder på med de mest outrerte opptaksritualene. De får lov til å holde på, trass i jevnlige reaksjoner. Hvorfor er det slik?

Kanskje fordi mange av lederne ved dagens NTNU selv tok sine grader på Gløshaugen. De kan smile litt oppgitt over alt det gærne de unge holder på med, men tenker tilbake på sin egen tid, og synes det er litt fint likevel.

I forbindelse med eddikhendelsen i 2017 intervjuet UA dekan Olav Bolland mens messende studenter marsjerte forbi, sammenbundet, med bind for øynene, mens de synger. Hva tenkte dekanen om det han så?

«De bringer nye studenter sammen og skaper nettverk, samtidig må vi jobbe med de negative aspektene.»

Dette med samhold går igjen som begrunnelse for ritualene. Slik forklarer en ‘tidligere Gløshaugenstudent’ dette: «En av årsakene til at opptakene er såpass heftige er at de voldsomme inntrykkene skaper sterkere samhold og kultur.»

I 2019 beskrev ph.d-student Saara-Marie Kauppi hvordan synet av disse foreteelsene virket på henne og, argumenterte hun, andre internasjonale studenter ved NTNU: «For me the ritual clearly seems like ‘systematic bullying’: NTNU allows hazing in the main quad and central building during regular working hours. In addition, the ritual has elements of ‘fear and oppression’»

Om intensjonen er å utsette nye studenter for fysiske og mentale prøvelser, for derigjennom å inkludere dem i et høyere fellesskap: Kunne man tenke seg å bygge ritualer som inkorporerer noe av den dævelskapen som pågår der ute? Til erstatning for disse mosegrodde, på alle vis reaksjonære opptakelsesritene studentene møter i dag.

Hva med rett og slett tenke litt nytt?

Kauupi: «Being more and more international, NTNU should be mindful about the image it wants to present to the outside world and therefore ensure that hazing is not part of the working environment that NTNU promotes.»

Bildet av studenter som ledes forbi en teltleir for Gaza med bind for øynene tjener som en kledelig illustrasjon av hva opptaksritualer til tunge NTNU-studenter består i.