Tida er inne for linjeforeningene ved NTNU å tenke nytt
Linjeforeningene på Gløshaugen driver en ritualistisk praksis som er ute av synk med sin samtid.
Opprinnelig billedtekst til dette bildet tatt for ca 15 år siden: «Siden 1938 har studenter gått gjennom kaos og prøvelser, for å tre inn i sin nye identitet som maskinstudent.»Frida H. Gullestad
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
En brutal krig raser i Europa, den har tatt hundretusener av
liv. Litt lenger sør for verdensdelen bombes et folk bombes sønder og sammen. Statsledere,
inkludert vår egen, fastslår at vi lever i det farligste øyeblikket siden annen
verdenskrig. Hvordan blir ferske teknologi- og ingeniørstudenter tatt i mot ved
NTNU?
Gjennom opptaksritualer som for omgivelsene framstår som ydmykende
og terroriserende.
Synet er smått surrealistisk: I forgrunnen en teltleir til
støtte for tiltak mot Israel som skal få slutt på terrorkrigen mot det palestinske
folket. Lenger bak: Jevnaldrende studenter som ledes hit og dit med bind for øynene. Man
kunne komme på tanken om at det er dramastudenter som framfører en illustrasjon
av hva som skjer når man er blinde for overgrep medmennesker utsettes for. Men det er ikke det. Hva vi bevitner, er
mennesker tidlig i tyveårene som gjennomgår et innvielsesrituale underlig
frikoplet den samtida de, vi alle, lever i.
Undertegnede har jobbet ved NTNU i nokså mange år. Disse
ritualene er noe som man til slutt knapt nok ser, det er bare noe underlig som
utspiller seg noen tidlige høstuker hvert år. Men Anne-Lise Aakerviks betimelige
ytring hjalp meg til å se på disse opptaksritualene med friske øyne. Det
slår meg nå hvor ute av synk med sin samtid disse ritualene er.
Det har vært episoder. For noen år siden, i 2017, ble 15
studenter innlagt på sykehus etter å ha drukket eddik, en av dem med alvorlige
etseskader. Noen år før der igjen, i 2014, reagerte en rektoren ved Singsaker
skole på at småskoleelever
ble vitne til liksomhenrettelser i Duedalen. Rektoren dro paralleller til IS.
Aakervik trekker samme parallellen i dag, 10 år senere.
Det kan se ut som det er linjeforeningene ved de klassiske
Gløshaugen-fagene som holder på med de mest outrerte opptaksritualene. De får
lov til å holde på, trass i jevnlige reaksjoner. Hvorfor er det slik?
Kanskje fordi mange av lederne ved dagens NTNU selv tok sine
grader på Gløshaugen. De kan smile litt oppgitt over alt det gærne de unge
holder på med, men tenker tilbake på sin egen tid, og synes det er litt fint
likevel.
I forbindelse med eddikhendelsen i 2017intervjuet
UA dekan Olav Bolland mens messende studenter marsjerte forbi,
sammenbundet, med bind for øynene, mens de synger. Hva tenkte dekanen om det han
så?
«De bringer nye studenter sammen og skaper nettverk,
samtidig må vi jobbe med de negative aspektene.»
Dette med samhold går igjen som begrunnelse for ritualene. Slik
forklarer
en ‘tidligere Gløshaugenstudent’ dette: «En av årsakene til at opptakene er
såpass heftige er at de voldsomme inntrykkene skaper sterkere samhold og
kultur.»
I 2019 beskrev ph.d-student Saara-Marie Kauppihvordan synet
av disse foreteelsene virket på henne og, argumenterte hun, andre internasjonale
studenter ved NTNU: «For me the ritual clearly seems like ‘systematic
bullying’: NTNU allows hazing in the main quad and central building during
regular working hours. In
addition, the ritual has elements of ‘fear and oppression’»
Om intensjonen er å utsette nye studenter for fysiske og
mentale prøvelser, for derigjennom å inkludere dem i et høyere fellesskap: Kunne
man tenke seg å bygge ritualer som inkorporerer noe av den dævelskapen som
pågår der ute? Til erstatning for disse mosegrodde, på alle vis reaksjonære opptakelsesritene
studentene møter i dag.
Hva med rett og slett tenke litt nytt?
Kauupi: «Being
more and more international, NTNU should be mindful about the image it wants to
present to the outside world and therefore ensure that hazing is not part of
the working environment that NTNU promotes.»
Bildet av studenter som ledes forbi en teltleir for Gaza med bind for øynene tjener som en kledelig illustrasjon av hva opptaksritualer til tunge NTNU-studenter består i.