Zsofia møtte Jon Fosse for 26 år siden i Budapest, i dag foreleser hun om han på NTNU

I 1996 var førsteamanuensis Zsofia Domsa ved NTNUs Institutt for språk og litteratur på et seminar med Jon Fosse i Budapest. 

Dette var tre år før regissøren Claude Régy satte opp «Nokon kjem til å kome» utenfor Paris og ga Fosse sitt internasjonale gjennombrudd. Tidligere i dag ble det annonsert at den norske forfatteren og dramatikeren får Nobels litteraturpris.

- Det var på tide, slår Domsa fast.

- Noe som snakker til alle mennesker

I 1996 var hun bare en interessert nordisk-student i Budapest og Fosse skulle sette opp et stykke der. Hun begynte å lese Fosse og ble betatt. Under produksjonen av stykket fungerte hun som tolk. 

- Så utviklet det seg senere til å bli en doktorgrad om hans tidlige teaterstykker. Jeg er enomt takknemlig til han for det, sier hun.

Det virker kanskje ikke åpenbart at Fosse assosieres sterkt med Vestlandet og nynorsk ble den store interessen for en ung akademiker fra Ungarn. Men Domsa vektlegger nettopp den universelle appellen ved Fosses forfatterskap.

- Det er noe som snakker til alle der. Det handler om hvordan det er å være et menneske i den senmoderne verden. Forfatterskapet hans er ikke for opphengt i det konkrete, men hans karakterer er i stor grad traumatiserte mennesker, med opplevelser som i noen grad er universelle. Det er mennesker som ikke har funnet sin plass i livet, sier hun.

Jon Fosse er større enn akkurat dette øyeblikket

Nettopp dette tror hun også er noe av grunnen til at det har tatt en stund for Fosse å få Nobelprisen og at det nå er på tide. 

- Nobelprisen er på en måte så stort i den generelle offentligheten nå. Det går gjerne til noe som er veldig relevant i dette øyeblikket. Det går ikke nødvendigvis til den som skriver aller best, men det har den gjort denne gangen. Fosse strekker seg utover akkurat 2023 og øyeblikket vi lever i. Det er jeg glad for at de belønner, sier Domsa. 

Hun trekker også fram språket ved Fosse.

- Det er veldig hverdagslig og høres ut slik vi tenker og snakker. Vi avbryter oss selv og formulerer oss keitete. Det kan framstå stilisert, men han gjør det autentisk. Det språklige som framstår veldig typisk norsk får også sånn sett en universell appell også.

Hun legger også til at han ikke er en som trekker voldsomt fra eget liv.

- Alle forfattere bruker til en grad egne opplevelser, men det er ikke styrende i hans forfatterskap. Han har også en dyp medfølelse med karakterene sine. De er ekte mennesker og ikke karikaturer, sier hun.

- Har vekslet brev siden de møttes

At Fosses verk har fått rykte på seg for å være litt vanskelig legger hun ikke skjul på.

- Det er ikke alt som er like umiddelbart tilgjengelig. Samtidig opplever jeg at det ikke er så vanskelig som mange tror. Jeg bruker det mye i undervisningen og studentene kan noen gang bli litt lei, men så får de en slags kompetanse på Fosse. De får mulighet til å reflektere på det og stoler mer på teksten. Da er det mange som blir veldig glad i det, forteller hun.

Siden de møttes for første gang i 1996 har Domsa hatt jevnlig kontakt med Fosse, men det er ikke noe hun går rundt og skryter av.

- Så er jeg også litt forsiktig med å mase på han. Han liker ikke så mye oppmerksomhet og setter pris på arbeidsro. Men vi har hatt brevvekslinger siden første gang vi møttes og han er alltid veldig flink til å svare. Men det er ikke sånn at jeg melder han: «nå har jeg skrevet enda en artikkel om deg» og «nå har jeg holdt enda et seminarinnlegg», sier hun lattermildt.

- Han sender meg også innimellom sine nye stykker fordi han vet at jeg er veldig interessert, legger hun til avslutningsvis.