Gjennomsnittslønn skjuler mer enn den avslører

Flere nyhetsmedier har basert på SSB-beregninger varslet at høyt utdannede har hatt svakest lønnsvekst i staten. Jeg betviler ikke SSBs data som viser at ansatte med utdanning på masternivå har fått 8,8 % i perioden 2016-2020, de med forskerutdanning 10,2 % mens de med videregående utdanning er på topp med 11,9%.

Nå sier riktignok ikke beregningene noe om absolutte lønnsnivå. For å ta et par eksempler hvor vi ser for oss tilsvarende framtidig lønnsutvikling basert på gjennomsnittslønningene vi har i dag: En ansatt i stillingskoden konsulent ved NTNU ligger i snitt like over lønnstrinn 50, ca. 462 000. En vekst på 11,9% vil da gi 55 000 i lønnsvekst. For en førsteamanuensis som i snitt ligger rett over lønnstrinn 73 - ca. 690 000 gir en lønnsøkning på 10,2 % drøyt 70 000. Så det er ingen tvil om at førsteamanuensen har gått 15 000 mer opp i lønn, om enn ikke prosentvis.

Det er ellers to ting å spesielt bemerke. Det ene er gruppen med mastergrad. På NTNU utgjør denne etter fusjonen mange som jobber administrativt, men også en stor gruppe universitetslektorer. En universitetslektor som på NTNU i snitt ligger i overkant av lønnstrinn 67 – ca. 618 000 vil om hen får de omtalte 8,8% i økning få drøyt 54 000 i lønnsøkning - mindre enn gjennomsnittskonsulenten. Vi risikerer at denne gruppen faller mellom to stoler. Som vitenskapelig ansatte gjør disse svært mye av det viktige grunnarbeidet med undervisning på universitetet, men de når ikke opp i et belønningshierarki som stort sett er basert på forskning.

For her kommer det siste hovedpoenget: Det viktigste kjennetegnet på forhandlingen i statlig sektor i årene under forrige regjering er hvor stor andel av forhandlingspotten som har gått til lokale forhandlinger. Dette gjør igjen selvsagt at gjennomsnittlig lønnsvekst skjuler enorme ulikheter innad i de ulike kategoriene.

Fra 2016 til 2020 har konsumprisindeksen økt med 8,3%. Innholdet i et lønnstrinn i staten, om vi f.eks. tar universitetslektorens ltr. 67, har derimot bare økt fra 581 100 til 608 200, en økning på 4,7 %. Om du ikke skal ha gått ned i kjøpekraft i perioden er du altså avhengig av å ha gått opp minst to lønnstrinn i lokale forhandlinger i samme periode. Samtidig er lønnstaket fjernet i statens lønnstabeller, dvs. at det ikke lenger finnes noen øvre grense i de enkelte stillingskoder for hvor høyt enkeltpersoner kan lønnes. Jeg mener man skal være ganske naiv for å ikke tro at ulikheten i avlønning innad i de ulike stillingskodene og utdanningsgruppene har økt betraktelig i den samme perioden.

Den virkelige skandalen med lønnsutviklingen i staten de siste årene er ikke at enkelte utdanningsgrupper er blitt hengende prosentvis etter. Den er at store grupper i alle stillingskategorier på grunn av dette vil ha hatt en reallønnsnedgang!

At enkelte fagforeninger reagerer på den prosentvis dårlige utviklingen blant enkelte utdanningsgrupper med å kreve mer lokal forhandling er like forutsigbart som det er misforstått. En ting er at det vil bidra til nettopp økende ulikheter innad i utdanningsgruppene. En annen er jo at man ved å overlate store deler av potten til lokale forhandlinger mister nettopp den sentrale kontrollen over fordeling av lønnsmassen. Dersom man vil gjøre noe med en utvikling som i stor grad er knyttet til lokal fordeling av lønnsmassen, er det mer enn en smule naivt å tro at å fordele enda mer lokalt vil gjøre noe annet enn å forsterke eksisterende tendenser.