Den unyttige idioten

Hva får man hvis man deriverer en Dragvolling?

Man kan ikke derivere dem, for de har jo ingen funksjon.

Da jeg endelig stod på terskelen til akademias verden, Alma Mater, skammet jeg meg. Jeg spisset blyantene og møtte opp på Gressplenen bak det majestetiske hovedbygget for å høre rektors velkomsttale. Han skrøt i det vide og brede av hvor høye opptakskrav vi studentene hadde nådd for å kunne bli en del av det attraktive NTNU. Det beste universitetet, de beste studentene. Han snakket ikke til meg. Studiet jeg tok det året var åpent for alle.

Åh, skammen! Jeg har verken den sosialdemokratiske tvangstrøya bedre kjent som allværsjakke, eller kalkulator. Alle årene på grunnskole i Trondheim med mattelærere med ingeniørring og Gründercamp hadde lært meg at på humanistisk fakultet er man unyttig inntil det motsatte er bevist. Spydige spørsmål om hva jeg hadde tenkt til å bruke faget til bekreftet frykten, jeg var ikke bare Dragvolling, men den verste sorten: Tverrfaglige kulturstudier, det var jo mindre matnyttig enn sosialantropologi!

Hva er kunnskap? Den sanne kunnskapen. Kunnskap for kunnskapens skyld er ikke lenger et ideal, men en trussel. Andre land har allerede kvittet seg med denne enorme utgiften, så da er det bare å følge på. Politikerne vil befri kunsten fra de nærmest stalinistiske offentlige støtteordningene, mens forskningen, den skal styres og slipes og tilpasses.

Her forleden var det tid for å tømme sparegrisen hos Akademika, der jeg inspiserte alle hyllene med overdreven glød, nok en gang. Sosialantropologi er jo spennende, og filmvitenskapen har interessante tilnærminger til kjønn. Kanskje jeg har valgt feil? I mylderet av muligheter, press, forventninger og interesser er det å velge først å fremst å velge bort. Som medlem av den mest privilegerte generasjonen av oljebarn er dette et knusende møte med det de over 30 kaller virkeligheten.

Jeg rokker om på emner og sniker til meg godbiter fra nærliggende fagområder. Sammen med kunnskapstørste medstudenter går jeg rundt og truer den norske velferdsstaten med min grenseløse nysgjerrighet og romantiske forhold til renessanseidealet. Kunnskapen jeg får bruker jeg til å delta i debatter om likestilling og integrering, og som teoretisk redskap på jobb i barnehage.

Jeg grøsser hver gang kunnskapsministeren kommer med utspill om høyere utdanning. Hva vil han nå, da? Jo, humaniora er viktig, ingen tvil om det, sier han. Men det blir jo bedre kvalitet hvis vi konsentrerer og fordeler det mellom de nordiske landene. Det er bare det at jeg vil ikke måtte sende mine framtidige barn til Danmark for å studere filosofi. Det er for retro!

Gjennom verv som politisk journalist i Under Dusken fikk jeg innblikk i ansattes frykt for å måtte konkurrere innad om forskningsmidler. Den som best kan bevise hvor nyttig og målbar forskningen deres er, får penger. Det vil i verste fall ligne kannibalisme.

Er det ikke feil av meg som sosialist å kritisere staten for å blande seg inn i akademia? Nei, for forskningen skal ikke redde verden, den skal redde næringslivet. Det dannede mennesket som sitter helstøpt i seg selv og lager teorier som vil utfordre og endre tanker skal settes på lista over utryddningstruede arter, med hilsen fra nyliberalismens ektefødte barn, de regjerende sentrum/høyre-partiene demokratiene Platon og andre kunnskapselskere dannet grunnlaget for.

Jeg ser på det stadig tøffere arbeidsmarkedet og tenker at jeg heller vil være en lykkelig unyttig idiot, enn en nyttig idiot for et system der kunnskap må kunne måles og forskningen ikke er fri.