Heller PED enn MED for psykologi?

Psykisk helse i skolen. Forebygging og lavterskeltilbud der hvor barn er. Barneløftet. Relasjonskompetanse hos lærere. Det har vært mye diskusjon om psykologifagets tilhørighet i retning medisinsk fakultet, men betraktelig mindre omtale av et mulig psykologi- og utdanningsfakultet. Når dette nå lanseres som et foretrukket alternativ av psykologisk institutt, er det en idé som gir mersmak.

Lærere og psykologer samarbeider allerede mye, og flere vil ha mer. Og det handler naturligvis ikke kun om psykologene, eller kun om lærerne. En samfunnsvitenskapelig forankring gir god mening for studieretningen læring, hjerne, atferd og omgivelser. Majoriteten av studentmassen på psykologisk institutt er tross alt ikke orientert om å gi helsehjelp eller pasientbehandling, men alle kan sin Pavlov. Det er "normalpsykologien" som samler oss og lar andre fag bli invitert inn. På et psykologi- og læringsfakultet kan det oppstå flere spennende synergieffekter. Hvorfor samarbeider vi ikke allerede med fremtidige rådgivere? Et blikk på pensumlister og fagkombinasjoner avslører et vell av psykologikompetanse hos dem. Flere slike spennende krysningspunkt finnes.

Utviklingen er likevel i strid med studentenes ønsker, som svarer at de vil inn på et helsefakultet. Kanskje er de blendet av nobelpriser og legefrakker. Eller kanskje er det lettere å identifisere seg med helseprofesjonene som behandlere av sykdom og lidelse.

Pasientarbeidet har høy status og er nok det folk flest assosierer med psykologien, desverre. For sannheten er at faget består av så mye mer. Jeg tror psykologifagets styrke ligger i å tenke bredt om mennesker i en kontekst hvor både skole og samfunn spiller en viktig rolle. Å ikke la seg henfalle til reduksjonistisk tenkning, selv om vi søker mot biologiske korrelater og nevrovitenskap. Om målet er å påvirke mennesker ligger det større muligheter i systemarbeid enn den ene ukentlige terapitimen. Det behøver vi helhetlig tenkning og faglig samarbeid for å få til.

På et helsefakultet blir psykologi en liten fisk i en stor dam. Hvis det stemmer at poliklinikkene står i fare for å bli flyttet ut i helseforetaket med en slik løsning, er det alene tilstrekkelig grunn til å holde seg langt unna. Med organisatorisk tilhørighet på et psykologi- og læringsfakultet kan likevel elementer av profesjonsutdanningen komme på besøk, for eksempel i et fremtidig senter for psykisk helse (et flott navnebytte, forresten).

En god løsning for studentene krever imidlertid at det etableres arenaer hvor disse potensielle synergieffekten kan utspille seg. La rådgiverstudenter, lærerstudenter og mastergradsstudenter samles til workshop om menneskevitenskap. La de løse praktiske utfordringer om psykisk helse i skolen eller hvordan NAV kan bli bedre til å hjelpe. Jeg gleder meg!