Mer dugnad – mindre strategi!

I dag er det ett år siden åpningen av Sosiologisk poliklinikk i Brattørgata 8 midt i Trondheim sentrum. Det er derfor mulig å feire litt, men også reflektere over hva som var intensjonen med poliklinikken, hvor vi er i dag, hva vi har lært og hvor vi beveger oss. Her vil jeg også løfte fram opplevelser og oppdagelser som kanskje har en større relevans for NTNU og sektoren.

Hovedidéen bak klinikken var å skape et helt fysisk konkret grunnlag for å kunne eksperimentere fram et tettere faglig sosiologisk arbeidsfellesskap mellom studenter, ferdig utdannede og akademikere. Med en lett tilgjengelig fysisk arena på gateplan, midt i byen, med store vindusflater mot gata, skulle vi dessuten kunne arrangere ulike faglige happenings og etablere en usedvanlig utadvendt ”scene” for samfunnsvitenskapelig formidling og debatt.

Sosialt eksperiment

Poliklinikken er dermed et forsøk på å skape et møte mellom fag, folk og by. Men det er også et sosio-interaksjonistisk eksperiment hvor vi forsøker å utvikle den sosiologiske disiplinen ved å utsette den for umiddelbare møter med samfunnet rundt og hvor responsen på disse møtene former poliklinikkens praktisering av sosiologi. Så former disse møtene også hvordan disiplinens framstår blant, og forstås av, allmennheten.

Og møtene skjer hele tiden. Representanter fra både privat næringsliv, det offentlige og ikke minst andre deler av akademiet, kommer innom fordi de har en formening om at vi kan tilføre deres virksomhet noe. Jeg har opplevd langt flere slike visitter i løpet av poliklinikkens første år enn i de 17 årene jeg har hatt min stilling på Dragvoll. Selvfølgelig er det ikke slik at alle disse sosiologiske drop-in-timene avstedkommer konkrete samarbeid, men våre gjester forlater poliklinikken med nye refleksjoner om egen virksomhet eller bare nye innsikter mer generelt. I et kunnskapssamfunn – og i en kunnskapsby – bør dette i seg selv ha en verdi. Kanskje er det nettopp disse umiddelbare og strengt tatt uforpliktende møtene som bør danne grunnlaget for noe av hva en universitetsby som Trondheim skal være.

Ut av komfortsonen

Men i relasjon til NTNU har vi en utfordring. Det eksperimentelle og lekne grunnlaget for et initiativ som Sosiologisk poliklinikk bryter med en stadig tydeligere toppstyrt strategitenkning for forskning og undervisning ved NTNU, for programmer i Forskningsrådet og for EU-satsninger som Horizon 2020. Denne tenkningen medfører en stram ressurstildelingspolitikk, hvor kun de mest konkretiserte prosjekter kan komme til å få økonomisk støtte. Eksperimentelle, usikre eller vågale prosjekter, som beveger seg utenfor disiplinære eller tematiske komfortsoner, og som vanskelig lar seg detaljert beskrive, har liten sjanse til å nå opp i den beinharde konkurransen om forskningsmidler.

Når Sosiologisk poliklinikk er organisert og finansiert som et uavhengig AS, er det for det første mulig i det hele tatt å komme i gang uten alt for mye byråkrati. Men ikke minst kan et slikt foretak utvikle en arena for mer improvisatorisk fagutvikling, hvor det er opp til deltakerne å konstant forme hva som er gode og interessante aktiviteter.

Den akademiske entusiasmen

Poliklinikken er fullstendig dugnadsbasert. Hadde det ikke vært for iherdig innsats fra 10-20 (varierende over tid) entusiaster, mest mastergradsstudenter og stipendiater, hadde poliklinikken ikke kunnet oppstå. Dette grunnlaget er likevel ikke veldig forskjellig fra hele premisset for akademia. Redaksjonsarbeid, fagfellevurderinger, komitébidrag og allmennformidling er bare noen eksempler på dugnadsaktiviteter gjort på basis av faglig entusiasme og kollektivt ansvar.

Når redaksjoner av vitenskapelige tidsskrifter sliter med å skaffe fagfeller så er det ett av mange tegn på at akademisk kollektivitet og dugnadsånd presses ned på prioriteringene på grunn av sentralisert strategitenkning i sektoren.

Kollektiv faglighet

Derfor blir eksperimentelle etableringer som Sosiologisk poliklinikk viktige fordi de kan bidra til å ta vare på noe av den lekne akademiske dugnaden, og ikke minst sosialisere neste generasjon inn i en kollektiv og kritisk kultur som ellers går tapt i stadig mer utbredt akademisk kapitalisme. De sosiologistudentene som er villig til å bli med i poliklinikken vil erfare sosiologisk forskning i et tett arbeidsfellesskap på tvers av nivåer, med tidspress fra oppdragsgivere og krav om deltakelse i ulike aktiviteter.

De vil også oppleve at spontane diskusjoner om teoretikere og metodiske spissfindigheter, iblandet mye og variert sosiologisk erfaring, skaper trygghet og senkede skuldre i eget arbeid, samt innblikk i en akademisk virkelighet som de ellers ikke får innsyn i.

Infrastruktur heller enn strategi

Mens jeg sitter og skriver dette på puben The Rickety Press i Oxford, er det nettopp opplevelsen av å delta i uformell faglig mingling som er mest påtrengende. At diskusjonene om fag og forskning bringes inn på puben en onsdag kveld er på en måte bekreftelsen på at det akademiske virket er like mye en livsstil som jobb. Derfor kan foretak som Sosiologisk poliklinikk oppstå.

Og derfor bør NTNU-ledelsen lete etter en behandling mot besettelsen av strategisk tenkning som den lider av. Legg heller innsats og ressurser inn i infrastruktur for å ta vare på den kollektive innstillingen som fortsatt finnes blant studenter og akademikere.