Ytring:

Rektoratets hersketeknikker

Sentraladministrasjonen forsøker å latterliggjøre systemkritikk, skriver Aksel Tjora i dette innlegget.

Aksel Tjora mener prorektor Kari Melby formidler en nedverdigende holdning.
Publisert Sist oppdatert

Jeg har i et innlegg i UA løftet fram det jeg oppfatter som problematisk prioriteringsstrategi ved NTNUs Toppforsk-tildelinger. Kari Melby vil ikke svare på mine spørsmål, men insisterer på å skrive et eget UA-innlegg, hvor hun nettopp ikke svarer på noe, men gjenforteller det som står i dette brevet fra rektorat til fakultetene.

Lojalitetens retning i NTNU-hierarkiet

SVT-dekan Marit Reitan lar seg intervjue “i samråd med prorektoren” (sic.) og gjør intet annet enn å videreformidle rektoratets prioriteringspolitikk, en fin demonstrasjon på lojalitetens retning i NTNU-hierarkiet.

Men det er prorektor Melbys innlegg som mest fortjener et svar. I stedet for å besvare min systemkritikk skriver hun ”Jeg må vel bare konstatere at Tjora, som andre som er skuffet over ikke å ha nådd helt opp i konkurransen om eksterne forskningsmidler, faller for fristelsen til å prøve sin sak gjennom argumenter som handler om politikk, prinsipper eller mangel på habilitet”.

Ikke rektoratet verdig

Jeg har gjentatte ganger pekt på at jeg har akseptert rektoratets beslutning, men at argumentasjonen som legges til grunn er problematisk, fordi det fører til ulike spilleregler for ulike fagområder. Selvsagt handler dette om prioritering og politikk, og selvsagt skal NTNU ha en politikk (eller en strategi) når det gjelder prioritering av forskning.

Det er jo nettopp denne politikken jeg kritiserer fordi den bør kunne gjøres mer transparent og diskuteres. At rektoratet via Melbys svar forsøker å redusere min systemkritikk til personlig sutring (blant ”andre skuffede”) er en hersketeknikk som ikke er rektoratet verdig.

Truer universitetsdemokratiet

Den samme nedverdigende holdning formidles ved Melbys utspill som at “den utstrakte hånden bare gjorde vondt verre for Tjora” og at “Tjora bare må skrive en bedre søknad”. Det er nettopp konteksten for behandlingen av min og mine kollegers potensielt bedre søknader i neste omgang jeg er bekymret for. Denne bekymringen er ikke akkurat redusert når rektoratet nekter dialog om prinsippene for Toppforsk-tildeling.

Når sentraladministrasjonen forsøker å latterliggjøre systemkritikk på dette viset truer det de siste levninger av universitetsdemokrati og reduserer effektivt entusiasmen nedover i rekkene for å delta i utviklingen av godt stort NTNU. Det er rett og slett bare trist!