Ikke et budsjett egnet til å redusere midlertidigheten

I løpet av de siste årene har midlertidigheten i den høyere utdanningssektoren blitt heftig diskutert. Den er for høy, og det trengs grep for å få den ned.

I den siste tiden har regjeringen lagt fram to store dokumenter som er viktige, eller i hvert fall kan være viktige for å løse noen av utfordringene rundt midlertidighet.

Det ene er en høring rundt endringer av Universitets- og høgskoleloven, som har høringsfrist 14.10.

Det andre er statsbudsjettet, som ble framlagt 6. oktober.

Når det gjelder forslaget til endringer i UH-loven, har flere av forslagene en spesiell innretning dersom formålet er å få ned midlertidighet.

Toerstillinger

Vi finner det merkelig at bistillinger (såkalte "toerstillinger") nevnes i diskusjonen om midlertidighet. En forutsetning for å få en slik stilling er at man har en fast stilling et annet sted, og innebærer dermed ikke at man er i en midlertidig stilling fra et ansattperspektiv, og det er jo nettopp i et ansattperspektiv dette er viktig.

Toerstillinger er derimot en tradisjonsrik og nyttig stillingskategori for å knytte fagmiljø ved ulike institusjoner til hverandre og har hatt positive effekter for alle involverte parter, både for å knytte ulike akademiske institusjoner til hverandre, men også for kontakten mellom utdanningsmiljø og arbeidslivet studentene skal ut i.

Kritisk til fast ansatte ledere

Vi er også kritisk til forslaget om fast ansatte faglige ledere. NTL er i utgangspunktet for valgte ledere, slik tradisjonen har vært ved norske universiteter. Det er et viktig element i akademisk frihet, samt i kvalitetssikringen av institusjonenes virksomhet, at fagmiljøene har en avgjørende påvirkning på den faglige ledelsen av f.eks. et institutt.

I situasjoner med ansatte ledere vil dette gjerne fortsatt delvis ivaretas ved at en leder kommer fra fagmiljøet, har faglig legitimitet og kjenner fagmiljøenes utfordringer, og oftest skal tilbake i en faglig stilling etter hvert. I en situasjon med stor grad av intern rekruttering vil heller ikke dette innebære noen reell midlertidighet, og NTL er sterkt kritisk til en slik omlegging av sektoren. Det er ikke i ledelsessjiktet utfordringene med midlertidighet er størst. En slik endring vil fra vårt perspektiv ha få andre effekter enn å svekke kvaliteten til den faglige ledelsen.

Trenger trygg finansiering

NTL mener de viktigste juridiske verktøyene til å redusere midlertidigheten i sektoren heller enn i UH-loven ligger i å reversere den forrige regjeringens liberaliseringer i Statsansattloven (f.eks. å fjerne anledningen til å erstatte en midlertidig ansatt med en annen midlertidig ansatt til å gjøre de samme arbeidsoppgavene.)

I tillegg ligger mye av årsaken til høy midlertidighet i finansieringen av institusjonene. Å sikre en mye mer langsiktig og trygg finansiering av sektoren, spesielt av forskningsaktiviteten, vil gjøre det mye enklere å planlegge langsiktig med forutsigbarhet for fagmiljøene, og dermed å bemanne med faste ansatte heller enn midlertidige forskere med prosjektfinansiering.

Ingen reversering av kuttene

I den forbindelse er det nyttig å se på statsbudsjettet. For å ta det positive først: Regjeringen har avviklet den forrige regjeringens "ostehøvelkutt" - årlige flate kutt i budsjettene. Disse kuttene har lagt et økonomisk press på hele offentlig sektor over tid og sammen med andre kutt skapt en økonomisk presset situasjon for mange fagmiljø, og økt avhengigheten av eksterne prosjektmidler.

Når det er sagt, innebærer ikke statsbudsjettet noen reversering av de kuttene som alt er gjort. Det fører bare til at vi ikke får en ytterligere forverring av situasjonen.

Det var derimot ett grep mange i sektoren hadde sett fram til som kunne bidratt til mer forutsigbarhet - det var en fjerning, eller i det minste reduksjon, av de såkalte "tellekantene" - en automatisk allokering av midler knyttet til oppfylling av noen få enkelt tellbare indikatorer.

Lite handlekraft om tellekanter

Dette er et element i såkalt "balansert målstyring" og "New Public Management", som er preget av en ide om markedsstyring av offentlig sektor. I realiteten er dette den rake motsetningen av den varslede "tillitsreformen" til regjeringen. Skuffelsen er derfor stor hos mange når årets statsbudsjett ikke kommer med mer enn løfter om at "Kunnskapsdepartementet vil i løpet av 2022 greie ut finansieringskategoriane vidare i dialog med sektoren, og vurdere om talet bør reduserast." Regjeringen har vist handlekraft når det gjelder kutt, men de viser ikke den samme handlekraften når det gjelder å gi fagmiljøene tillit og forutsigbarhet.

Kutt i forskningsfinansieringen

Og det bringer oss til slutt til forskningsfinansieringen. Som nevnt har en årelang utvikling med ostehøvelkutt i den faste basistildelingen, samt andre plutselige kutt som "pensjonskuttet" på over 600 millioner i fjor, gjort sektoren stadig mer avhengig av eksterne prosjektmidler på forskningssiden. Der har statsråden sparket det forrige styret i Forskningsrådet, for å ha gjort som de fikk beskjed om av forrige regjering, og varslet kutt. Og nå kommer de. Med kutt på 1,1 prosent i forskningsfinansieringen vil det svekke miljø som nå er avhengige av prosjektfinansiering ytterligere. Miljø med mye grunnforskning som i mindre grad kan innhente prosjektmidler fra privat sektor som på mange områder nå går godt, vil bli ekstra hardt rammet.

Regjeringen argumenterer for disse kuttene med at Norge allerede bruker mye offentlige midler på forskning sammenlignet med andre land. Det som da glemmes er at vi dessverre har et relativt lite grunnlag for privat finansiering. Vi har ikke mye "gamle penger" sammenlignet med andre land som strør om seg med millioner til forskningsprosjekter. Vi har heller ikke mye høyteknologisk industri som er forskningstung. Da krever det faktisk at det offentlige trør til om vi skal utvikle slike næringer, og det burde vi sannsynligvis. Økonomihistorien kan ganske tydelig vise oss at veksten og utviklingen i samfunnet er bedre om man baserer seg på høyteknologiske og kunnskapsintensive næringer, enn om man låser seg i en situasjon som råvareleverandør til andre land. Men skal vi det trenger vi en sterkere satsing på forskning og utdanning.

Vi trenger også en sterkere satsing om vi skal ha noe håp om å få ned midlertidigheten i sektoren. Få tør å satse på faste ansettelser om man må leve på usikre prosjektmidler.