Fenomenet Møllenberg

Et av sosiologiens mest sentrale begrep er begrepet norm. Det vil si regler om hvordan vi som samfunn forventer at vi skal te oss. Mange normer er uformelle og derfor også uskrevne. Sosiale normer internaliseres gjennom sosialiseringsprosesser, hvor familien og utdanningsinstitusjonene er de mest sentrale arenaene. Vi lærer oss å leve sammen som sosiale fellesskap.

Det vi opplever i store deler av Trondheims sentrumsnære boligområder er at sosiale normer som adferdsregulerende mekanisme ikke virker. Snarere tvert imot – du skal ikke lese mange debatter på sosiale medier før du møter argumentet om at «studenter er studenter» og på Møllenberg må man forvente at det er festbråk. Hvis man ikke tåler det, er det bare å flytte. Sett, eller kanskje rettere, hørt, fra Møllenberg framstår også NTNUs rektor Anne Borgs mye omtalte utspill i Universitetsavisa (05.09.21) som at enten har ikke Borg helt forstått dimensjonene over studentenes festing, eller så mener hun faktisk at i sentrumsnære boligområder må man bare forvente at det ikke er nattero. Vil vi at Trondheim skal være en studentby, «må vi også akseptere at studentene sees og høres».

Men hvorfor fungerer ikke sosiale normer om å ta hensyn til naboer i de sentrumsnære områdene av Trondheim? Det mest åpenbare svaret er at det ikke er mekanismer som sanksjonerer den utagerende festingen. Som student var min første hybel i en sokkel på et bolighus på Nardo. Det at husverten bodde i etasjen over regulerte adferden til oss tre som leide hybler i sokkeletasjen. Jeg kan huske vorspiel, men ikke nachspiel. På Møllenberg finnes det ikke husverter som har samme funksjon. Man risikerer ikke å måtte stå skamfull overfor en irritert familiefar dagen etter å ha holdt de man leier av våkne. På Møllenberg er det hjemme alene-fest uka gjennom og resultatet er området ligner en festivalplass, men uten at det er søkt om løyve til å arrangere denne festivalen.

Flere har etterlyst dialog og møteplasser mellom studentene, beboerne, utleierne og NTNU. Det er fint, men skal vi får til normregulerende adferd er det på høy tid å grave i politiets verktøykasse. Når normer ikke lenger regulerer vår adferd, har vi politiet. De fleste av oss vet at vi ikke skal kjøre med promille og derfor gjør vi det heller ikke, men skulle det skje er det ingen som mener det er urimelig at politiet bruker de sanksjoner de har. Nattero er ikke bare en sosial norm, men også en regel nedfelt i politivedtektene: Det skal være nattero mellom 23:00 og 06:00 i Trondheim. Hvorfor gjelder ikke det på Møllenberg? Er det fordi vi som bor her må tolerere litt «liv og røre» - Trondheim er jo tross alt en studentby? Jeg skjønner at det handler om ressurser, men når politiet først er på stedet nøyer de seg med å henstille om at festen avsluttes. Vi vet at det ikke er et sterkt nok virkemiddel.

Når jeg vet at ungdommer kan komme hjem fra en tur på byen med bøter opp mot 12 000 kroner for å ha vært i overkant kjepphøye overfor politiet, forundrer det meg at det samme ikke er tilfelle i møte med beboere. For hva vil komme til å skje om politiet bruker sin mulighet til å gi bøter? Kan vi da tenke oss at i alle fall et par av dem som bor i bofellesskapet rekker opp hånda og sier at det kanskje ikke er så lurt med nachspiel? At de kanskje skal skru ned lyden? Lukke vinduene? Minne festdeltakerne på å være stille når de forlater festen? Med andre ord, at vissheten om at her kan det vanke en bot på flere tusen kroner gjør at normregulerende prosesser for adferd aktiviseres. Da kan vi kanskje også få ro til å snakke sammen og bli enige om hvilke regler som gjelder.

Dette innlegget var opprinnelig på trykk i Adressa.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.