Se og les intervjuet med rektor

Oppdatert 13.55 med utskrift fra intervjuet. Utskriften er redigert i torsdag 11.15.

NTNUs ferske rektor har satt i gang arbeid med ny strategi, derpå følgende revidert visjon. Mens fakultetene skjærer til beinet. Hva tenker han om saken?

Intervjuet ble strømmet direkte både på Facebook og på universitetsavisa.no mellom klokken 11 og 12 på onsdag.

Dette var noen av de opprinnelige spørsmålene på blokka:

• Hva skal et universitet med en visjon?
• Det pågående arbeidet med ny strategi skjer mens NTNUs institutter og fakulteter må skjære til beinet. Gir det mening?
• I stedet for at alle får beskjed om å spare: Er det ikke bedre om NTNU bestemmer seg for hva man ikke lenger skal holde på med?
• Hvor redd er du for at NTNUs faglige virksomhet lider uopprettelig skade som følge av hardhendte nedskjæringer?

Rektorintervjuet i skriftlig form:

- Den aller største bekymringen min har vært at framtida blir så usikker at folk mister motivasjonen, og at arbeidsmiljøet forringes. Dette tenker jeg på døgnet rundt.

Det sier Grande i intervjuet er transkribert ved hjelp av KI, deretter redigert og kortet ned.

- Det pågående arbeidet med ny strategi skjer mens NTNUs institutter og fakulteter må skjære til beinet. Gir det mening?

- Jeg skal ta visjonen og strategien litt hver for seg. Hvis jeg tar visjonen først, så har jeg ønska en diskusjon rundt den velkommen. Min oppfatning er at visjon gir mening. Og ikke minst at den visjonen vi har i dag, skal kunne skaffe en bedre verden. Mange er glad i den visjonen. Ikke alle er like opptatt av den, men jeg tror den gir mening og gir retning. Når jeg har prøvd å forklare min forståelse av visjonen, har jeg lagt vekt på tre ord: Det første er kunnskap. Vi er en kunnskapsorganisasjon. Så det visjonen inneholder kanskje det viktigste stikkordet i så måte. Det får mer mening. Det samme gjelder ordet «bedre», som gir mening i mitt hode. Det betyr at vi strekker oss etter kunnskap som også har relevans i forhold til det samfunnet vi lever i. Det siste ordet jeg har lagt vekt på, det er da «verden.» Det betyr jo at vi ikke er et universitet bare her i Trondheim, Gjøvik og Ålesund eller i Norge, men at vi prøver å bidra til kunnskap i en global kontekst.

- Men begynner å bli urolig for jobbene sine, det er jo en helt ny ting ved et universitet. Man kan ikke leve av løft og kjærlighet, og heller ikke fagre visjoner. Så hva har du å si til dem?

- Vi opplever strammere økonomiske rammebetingelser. Det merker alle fagmiljøene. Så er det noen som merker det helt klart mye mer enn andre. Det er vi jo klar over, det har også Universitetsavisa skrevet mye om. Det handler om nedbemanning, og vi står i en situasjon der vi er like rundt hjørnet i forhold til oppsigelser. For de miljøene som virkelig rammes av dette, er dette ganske alvorlig. Det å oppleve å kunne miste jobben sin på et universitet er en helt ny virkelighetssituasjon nå. Men dette er jo ikke nødvendigvis beskrivelsen for hele NTNU, det er mye som går bra. Så også oppi alvoret er det viktig å ta med seg at det faktisk gjøres en god jobb, og at vi lykkes med mye. Men vi skal ikke underkjenne det alvoret overfor de som virkelig blir ramma mest. Vi vet hvilke miljø som står tøft for sted nå. Det er spesielt et institutt på SU-fakultetet, og det er MH-fakultetet som virkelig står i en vanskelig og utfordrende situasjon. Det er vanskelige og utfordrende prosesser pga. strammere økonomiske rammebetingelser. Så er det store spørsmålet du stiller: Er det da fornuftig å jobbe med ny strategi? Gir det mening å jobbe med strategi? Mitt korte svar er ja.

- Første leserspørsmål, fra Astrid Rønsen, Institutt for helsevitenskap, Gjøvik. Hennes spørsmål til deg: På vegne av hvem driver man et universitet? Hva styrer virksomheten ved NTNU? Tellekanter, eller hensynet til studentene? Eller er det det samfunnet etterspør, eksempelvis profesjonsutdanninger innen helsevitenskap? Hører man på sentrale myndigheters forventninger og krav til kompetanse?

- Det var et ganske krevende spørsmål. For det første så er det viktig at skal styre NTNU i balanse. Vi kan ikke bruke mer ressurser enn det vi har. Det er overordna. Så har vi et viktig prinsipp som har vært viktig for NTNU over lang tid, det er rammestyring nede på fakultetsnivå. Det betyr at de økonomiske rammene for hvert enkelt fakultet bærer med seg forutsigbarhet. Det betyr at hvert enkelt fakultet må forholde seg til de rammene man har. Det betyr også at når rammene går ned, så står man oppi det dilemmaet at man må man tilpasse aktivitetsnivået til de rammene man har. Da er det dessverre sånn at spesielt innen helsefag hos oss, så er rammene i dag slik at vi ikke nødvendigvis kan videreføre alle aktivitetene vi har hatt fram til nå. Nå er det jo, som hun også påpeker, store forventninger fra samfunnet rundt helsepersonellutdanninga. Det er et av de områdene som stilles krav til kompetanse. Det er skrikende behov for helsepersonell og profesjonsutdanninga der. Vi står i et dilemma der, at vi rett og slett må tilpasse vår aktivitet i forhold til økonomi. I Gjøvik spesielt er det den regionale forventninga som er viktig. Innlandet fylke er et fylke som også har en demografi hvor befolkninga aldres raskest. Det betyr at behovet for helsepersonell kanskje er størst i det fylket. I så måte er det en bekymring som jeg deler, hvordan vi håndterer det med de endringene som det fakultet er nødt til å ta tak i. Det blir også et viktig punkt på mitt besøk i Gjøvik. Jeg reiste til Gjøvik i kveld. Da er det å prøve å få enda klarere bilder av forventningene, spesielt fra det regionale perspektivet. Det er ikke sånn at vi klarer å møte alle de forventningene, dessverre.

- Var det ikke bedre om man i større grad bare bestemmer seg for at dette her skal ikke vi drive mer med, i stedet for at alle må høvle på sine budsjetter rundt omkring?

- Det er faktisk det som jeg prøver å være tydeligst på, at når vi får reduserte rammebetingelser, hvis vi da bruker det såkalte ostehøvelprinsippet, så betyr det at det vil gå ut over kvaliteten. Vi må være ganske tydelige på at vi ønsker å opprettholde kvalitet. Det betyr i praksis at vi må redusere aktiviteten ved å slutte med noe. Det er saker vi må slutte med å gjøre, rett og slett. Men da er det viktig at vi har gode prosesser rundt dette. Det kan ikke være en ting rektor sitter alene og bestemmer. Så det å ha gode prosesser, god medvirkning, god medbestemmelse på hvordan vi tar ned aktivitetsnivået, altså rett og slett ha strategiske bemanningsplaner. Det krever gode prosesser, og der er det viktig å bruke universitetsdemokratiet for alt det er verdt. Det samme gjelder når vi skal få på plass en strategi, så er bottom up-prosessen ganske viktig. De har fått eierskap til strategiprosessen også for de som er ute på instituttene og studenter. Det er viktig.

- Da skal du få et direkte innspill, fra Unni Eikeseth ved Institutt for lærerutdanning: Ifølge tall fra KD hadde NTNU i 2021 484 personer i bistillinger. Dersom alle disse er 20 prosents stillinger, så svarer dette i underkant av 100 årsverk. NTNU skal samtidig spare inn om lag 90 stillinger ved SU og MH-fakultetene. Kan det være aktuelt å si opp noen av bistillingskontraktene? Kontakten med NTNU for å spare penger? Dersom det er det samfunnet etterspør.

- Det er et godt spørsmål. Når vi skal lage strategiske bemanningsplaner, skal vi ta for oss alle stillinger. Det som det her er snakk om, er såkalte toårsstillinger. En ting er at mange av stillingene er finansiert gjennom BOA, rett og slett. Det trenger ikke nødvendigvis å gjøre økonomien noe enklere om vi ikke benytter oss av den type finansiering. Det tenker det må være opp til hvert enkelt fagmiljø å finne den balansegangen der.

- Du kan jo gjøre som rektor og peke med hele hånda?

- Nei, men da tenker jeg at en her skal lytte til fagmiljøet. Det er de som må ta den beslutninga.

- Hvor redd er du for at NTNUs faglige virksomhet lider uopprettelig skade som følge av hardhendte nedskjæringer?

- Det er kanskje den aller største bekymringa. At en kan få inntrykk av at framtida er såpass lite lys at folk mister motivasjonen. Det som kanskje er mest alvorlig, er at vi alle jo har sett på det å få en fast stilling i norske akademia som en arbeidskontrakt som varer livet ut, hvis du ønsker det. Det å gå til det skrittet at vi faktisk må gå til oppsigelse, rokker virkelig ved den oppfatninga. Det bekymrer meg mye om vi klarer å komme gjennom den prosessen uten at folk mister motivasjon, og at det forringer arbeidsmiljøet. Det er jeg kjempebekymret for. Det er noe jeg tenker på døgnet rundt, rett og slett. Jeg bruker mye av min tid og oppmerksomhet rundt: Hva kan vi gjøre for å prøve å redusere den risikoen?

- Du fikk jo spørsmål om det da det ble offentliggjort at du fikk jobben. At du vil kunne bli den første rektoren i NTNUs historie som måtte gå til det skritt å si opp folk.

- Vi har sagt opp folk tidligere, men ikke i dette omfanget. Ja,det vil skje på min vakt.

- Vi hopper litt til det positive. Til dette som har med strategi hva NTNU skal markere seg på. Hans Solli-Sæther i Ålesund har spørsmål som går på det: Strategi innebærer fokus på organisatorisk ytelse, verdiskaping og konkurransefortrinn, som alle er konstruksjoner på organisasjonsnivå, dvs. høyere enn individet. Er det noe du som rektor ønsker at organisasjonen spesielt skal eller bør prioritere for å møte krav fra markedet og samfunnet, og dermed løse samfunnsoppdraget?

- Det er et kjempegodt spørsmål når vi skal stake ut kursen for en ny strategi. For det første skal jeg være litt forsiktig med å legge føringer på hva sluttproduktet blir. Men jeg har sagt i mange sammenhenger, det er to ting jeg har prøvd å være tydelig på. Det ene er at jeg ønsker å være ambisiøs på NTNUs vegne i forhold til internasjonale tiltak. Det betyr at vi har prøvd å konkretisere det med å si at vi skal være et av de 10 mest fremtredende universitetene i Europa i det europeiske rammeprogrammet for forskning og innovasjon. Og for så vidt også innen rammeprogrammet for utdanning. Det andre, som er litt relevant og litt av det som ble spurt om i det komplekse spørsmålet, er at vi skal være like ambisiøse som vi har vært i fortiden med å rekruttere gode studenter, ikke bare i Norge. At vi også skal være tydelige på at å rekruttere studenter fra andre land skal være en del av vår framtid, nettopp også fordi jeg ønsker at vi skal få et større mangfold blant studentene. Men altså fordi det gjør kvaliteten på universitetet bedre. Ved at vi også har et mangfold og ulike perspektiver blant studentmassen.

- Hvilke studenter snakker vi om da?

- Det kan være både europeiske studenter, men ikke minst også fra f.eks. det globale sør. Som nå har vært ganske utfordrende pga. innføring av skolepenger. Det er ikke et problem vi løser over natta, men det å ha en ambisjon om også å kunne bidra til å utdanne mennesker som kommer fra en annen del av verden, det tenker jeg er naturlig for et universitet som har en internasjonal orientering.

- Hvordan skal NU få til det når man skjærer ned?

- Dette er en erfaring som mange andre land har erfart tidligere. Jeg har jo mye kontakt med mine rektorkolleger på det såkalte Nordic Five Tech, altså de teknologiske universitetene i Norden. Det samme med skolepenger har skjedd både i Sverige, i Danmark og for så vidt også i Finland. Og det tar tid å tilpasse seg en ny virkelighet. Det de rektorene sier, er at det tar kanskje nesten ti år å komme tilbake der en var etter at skolepenger ble innført. Vi har jo fått en stipendordning, men det er jo et antall som ikke på langt nært tilsvarer det antallet studenter vi normalt rekrutterer før det her blir innført.

- Ad internasjonale studenter, et spørsmål fra Letitia Jackeri ved IDI: Ved NTNU består ca. 9,4 % av studentpopulasjonen av internasjonale studenter. Etter min mening bør vi øke for å holde elevantallet høyt, ellers går det ned om vi rekrutterer blant nordmenn. Ved andre universiteter, som f.eks. KTH, er andelen 20 %, altså mer enn dobbelt så mye. Hvorfor og hvordan kan vi øke antall innkommende studenter? Både på utveksling og studenter som tar graden her?

- Jeg tror vi er enige om målet. Nå har jeg ikke konkretisert at det skal være 20 %, men jeg har sagt at vi bør være ambisiøse med tanke på å rekruttere internasjonale studenter. Vi har ennå en vei å gå med hensyn til studentmobilitet. Det nasjonale målet er egentlig at 50 % av gradsgivende studenter, altså enten bachelor- eller mastergradsstudenter, skal være på et utenlandsopphold. Det kan tolkes litt hva det betyr, ett semester eller to semester osv. Eller kanskje kortere enn det òg. Det tenker jeg er en viktig målsetning med arbeidet rundt våre framtidige studier, at vi tilrettelegger for internasjonal studentmobilitet. Og så må det være en balansegang. At antall utvekslingsstudenter skal være lik antall innvekslingsstudenter. Det vi er klart enige om, er at jeg tror det beriker oss som universitet at vi får innvekslingsstudenter fra andre universiteter, spesielt i Europa.

- Så ambisjonen er flere internasjonale studenter og samtidig gire opp internasjonalt forskningssamarbeid og forskerutveksling. Hva med risikoen for spionasje?

- Det har dessverre blitt en del av den virkeligheten vi lever i, at ikke nødvendigvis alle ønsker oss godt. Og det å være ganske godt beredt på å håndtere dem med sikkerhet, er faktisk en viktig oppgave. Det har vi jobba ganske strukturert med på NTNU også. Innen noen fagområder så er det jo sånn at det er noe som heter kunnskapsoverføring. Det kreves jo egentlig en lisens for det. Hvis du jobber med en teknologi, gjerne såkalt flerbruksteknologi, så skal du være ganske bevisst på hvem som kan jobbe med det. Og i enkelte områder så er det sånn at den eksportkontrollforskriften faktisk er relevant i forhold til kompetansevurdering, når du skal ansette folk. Så det er en ting vi må være bevisst på.

- Hva med de forskningslederne som ikke får tilsatt forskere fra land som er under særskilt observasjon fordi alt stopper opp underveis, og som til slutt blir smått desperate?

- Vi vet at mange av våre fagmiljøer dessverre har endt opp i en situasjon hvor de har søkt om en lisens for en medarbeider de ønsker seg, eller en potensiell kandidat man ønsker ansatt. Så drar det ut i langdrag. Det er mange som har gitt tilbakemelding på at det tar for lang tid. Det har vært ganske tydelig overfor myndighetene, at det ikke er en holdbar situasjon. Nå er det en ny etat under oppseiling som nettopp skal håndtere den, så jeg håper det bidrar til at saksbehandlingstida går ned. Så tror jeg at vi må tenke nytt rundt rekruttering. Jeg tror nok at vi må være mye mer bevisst på at f.eks. innen områder som er sensitive i forhold til eksportkontrollforskriften, eller nasjonal sikkerhet for den del, så dreier rekrutteringa inn mot kanskje egne studenter. Altså nasjonale studenter, og eventuelt studenter fra Europa som ikke er problematisk.

- Risikerer man da å få en de facto situasjon på bakken, som er slik at det er lite tilrådelig å ta inn folk fra en del land?

- Uansett hvordan du snur og vender på det, tror jeg det er viktig å ha en god balanse mellom studenter og stipendiater, post.doc, både fra norske akademiske miljø og fra utenlandske institusjoner. Innen områder hvor det er et veldig godt arbeidsmarked, så må en starte tidlig hvis en skal klare å motivere norske studenter til å ta en doktorgrad for den del. Men det er mulig. Vi har miljøer som har lyktes med det, også i områder hvor vi vet at arbeidsmarkedet er godt. 

- Hvor viktig er det å få studentene raskt igjennom studieløpet for universitetets økonomi?

- Jeg tror kanskje jeg ville tatt studentperspektivet først og fremst. Og da tror jeg vi skal være opptatt av økonomien til studentene også. Så jeg tror vi skal heie på heltidsstudenten. Da tror jeg vi må legge forholdene til rette, sånn at også studentene kan gjennomføre studier. Ikke langt unna normert tid.

- Jeg har et spørsmål som angår gjennomstrømming. Det er fra Margrete Stang, Institutt for kunst og medievitenskap. Både vitenskapelige og administrativt ansatte opplever en økning av antall studenter med til dels store tilretteleggingsbehov. Samtidig blir programmene våre målt på studiepoengproduksjon og gjennomstrømming. Vi må også gjøre kraftige økonomiske kutt. Hvilken strategi har rektor for å sikre at studentene som trenger tilrettelegging, får dette? Og hvordan skal tilretteleggingen finansieres?

- De ressursene som er tilgjengelig for de forskjellige instituttene, det kommer gjennom rammetillegging. Det betyr at hvert enkelt fagmiljø må håndtere det innenfor de rammene man får. Om det med tilrettelegging er ujevnt fordelt eller ikke, det har jeg ikke et tall på, så det kan jeg ikke uttale meg om. Men det er altså viktig. Vi skal tilrettelegge for at alle studenter skal ha muligheten til å gjennomføre. Men dette er en utfordring som alle står oppe i. Hvordan en bruker ressursene på en fornuftig måte, samtidig som en også klarer å sørge for at studentene faktisk gjennomfører studiet.

- Er dagens studenter skjørere enn før?

- Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg er egentlig stort sett veldig imponert. Av studentene. Mange av dem jeg treffer, er i hvert fall kjempedyktige. Men det jeg har stor respekt for, er vel at det oppleves blant yngre at det er et prestasjonspress og en forventning, kanskje. Mulig det er en selvpålagt forventning, det skal jeg ikke uttale meg om. Men generelt så tenker jeg at det treffer unge mennesker som ikke oppleves som skjøre, nei. Men så har jeg jo respekt for at når undersøkelser viser at mange sliter med f.eks. psykisk helse, eller spesielt det med ensomhet.

 - Vi skal oppholde oss litt ved verdispørsmål til slutt. Ett innkommende spørsmål får en lese her: Hvordan kan NTNU jobbe for oppfylling av FNs bærekraftsmål, og samtidig bidra til forsvarsforskning, som vi vet har negative inntrykk, avtrykk, på klima og miljø?

- Det er ikke alle som er enige om at et universitet skal ha FNs bærekraftsmål inkorporert i sin strategi. Jeg tror at vi skal ha fokus på kunnskap som kan bidra til bedre bærekraft. Jeg vil bli overraska om det vil bli veldig konkret i vår nye strategi, men det får tiden vise. Så pekes det på her at forsvarssektoren ikke bidrar til en bærekraft. Men samtidig er jo nasjonal sikkerhet blitt en viktig del av vår virkelighet. Og med vår hovedprofil så er det naturlig at vi diskuterer vår rolle i forhold til nasjonal sikkerhet, vår rolle i forhold til totalberedskap, og for så vidt også til hvordan vi kan bidra til kompetanse og kunnskap også for forsvarssektoren. Så er det jo sånn at dette berører kanskje en annen verdi som er kjempeviktig. Det er jo akademisk frihet. At det må være rett til hver enkelt vitenskapelig ansatt å vurdere om dette er interessant eller ikke. I forhold til egen faglig virksomhet. Akkurat det samme gjelder for studenter. Noen syns dette er spennende og ønsker kanskje å ha en tilnærming eller en oppgave knytta opp mot den problemstillinga eller den sektoren. Andre syns det her er problematisk. Og kanskje det viktigste er at vi har en god diskusjon på det.

- Vi har en teltleir bak hovedbygget som er i ferd med å bli rigget ned. Leiren, til støtte for palestinerne i Gaza, er drevet av studenter og ansatte. Hvordan vil du oppsummere erfaringene med å ha dette politiske engasjementet tett på?

- For det første så har det vært viktig for meg og for organisasjonen å tilrettelegge for at den delen av universitetsdemokratiet også har rammebetingelser. Så det å legge tilerette for den teltleiren var vi ganske tydelige på da det ble aktuelt. Det skal være lov til å ytre seg. Dette engasjementet rundt den katastrofale krigen i Gaza, som dessverre fortsatt pågår, har vært viktig fra mitt ståsted for å tilrettelegge for den diskusjonen. Det er et brennende engasjement, både fra ansatte og studenter. Det har gått fredelig for seg, det har jeg satt utrolig pris på. Så i så måte har den dialogen i mine øyne vært god.