Det kan være ubehagelig å bli kikket i kortene av journalister. Men hvem har fått det verre av at håndteringen av arbeidsmiljøkonflikten ved Institutt på historiske studier på NTNU har blitt offentlig kjent, spør redaktør i Universitetsavisa Tore Oksholen og redaktør i Khrono Tove Lie.
Lukket møte. Ansatte og stipendiater ved IHS blir orientert om konklusjonene i faktarapporten for noen dager siden. I den beskyldes Universitetsavisa og Khrono for å ha blitt aktører i konfliktene.Kristoffer Furberg
ToreOksholenansvarlig redaktør i Universitetsavisa og Tove Lie, ansvarlig redaktør i Khrono
Redaktør i Universitetsavisa, Tore Oksholen.KRISTOFFER FURBERG
Redaktør i Khrono, Tove Lie.Skjalg Bøhmer Vold/Khrono
NTNU har ennå ikke offentliggjort den 500 sider lange rapporten om den fastlåste arbeidsmiljøkonflikten ved Institutt for historiske studier som ble overlevert fra en gruppe med både interne og eksterne faktagranskere sist uke.
«Media, spesielt Universitetsavisa og Khrono, har gjennom sin dekning blitt en aktør i konfliktene. Flere artikler har bygd opp under enkeltaktørers perspektiv og holdninger, noe som kan ha forsterket polariseringen. Det som skrives, og påminnelser fra omgivelsene som har lest artiklene, har i stor grad økt belastningen på en del av aktørene,» skriver NTNU-professor Lars Jacob Stovner, advokat Harald Pedersen og organisasjonspsykolog Ingrid Wibe.
Når NTNUs kommunikasjonsavdeling i en artikkel, signert stedfortredende kommunikasjonssjef Jan Erik Kaarø, skal summere opp faktakartleggingsgruppas oppsummering, forsterker man opp dette punktet. Man skriver at «media, spesielt Universitetsavisa og Khrono, har opptrådt som en aktør i saken med en dekning som i stor grad har økt den psykososiale belastningen på en del ansatte» (vår utheving).
Dette er interessant, på flere vis. Kartleggingsgruppa anfører at avisene vi er ansvarlig redaktører for, ved å bringe fram ulike aktørers synspunkter og underkaste deres perspektiver journalistisk gransking, har «forsterket polariseringen i konflikten.» Videre har vår dekning altså forverret situasjonen for «en del ansatte». I meldingen på NTNUs interne hjemmeside er denne passusen utstyrt med den talende mellomtittelen «Kritikk av ledelsen – og media».
Som ansvarlige redaktører for hver vår avis kan vi spørre: Hvem har fått det verre av at konflikten har blitt offentlig kjent via våre medier etter at den har pågått over flere år, og lenge før både Universitetsavisa og Khrono omtalte arbeidsmiljøkonflikten.
Vi som signerer denne kommentaren er i det daglige konkurrenter. Vi jager nyheter, vi anstrenger oss for å jobbe fram de beste sakene. Vi gleder oss over egne suksesser – og andres, om enn noen ganger med et stramt smil om munnen når det er saker vi gjerne skulle hatt selv.
I denne saken står vi på samme side. Budskapet, i kortform, er følgende: Noen ganger gjør journalistikk vondt. Det skal den gjøre. Om man stikker fingeren i et verkende sår, og puss flyter ut, kjennes det ikke bra. Å la være å stikke fingeren inn er imidlertid et dårlig alternativ. Da brer betennelsen seg.
Når journalister undersøker slike situasjonen, entrer man et heftig minert slagfelt. Vi skal være tett på kildene, men ikke for tett på. Vi skal gi alle en stemme. Vi skal ansvarliggjøre dem vi snakker med for hva de sier. Vi skal ta rede på sakens faktum. Men vi kan ikke ta ansvar for dem som ikke ønsker å uttale seg når de får tilbud om det.
At aktørene opplever dette som ubehagelig og tidvis smertefullt, har vi stor forståelse for. Vi har tilsvarende liten forståelse for at granskerne ikke synes å ha tatt inn over seg hvilken rolle frie medier spiller. Vi håper at kommunikasjonsavdelingens gjengivelse av granskernes konklusjon ikke er representativt for NTNU-ledelsens syn på saken.
I krevende og konfliktfylte saker er det et velkjent fenomen «å skyte på budbringeren», og ja: Som redaktører tåler vi skytset. Men vi tillater oss å minne om at samtlige «aktører» i denne saken er som ansatte ved, eller på oppdrag for, landets største offentlige universitet, omfattet av offentleglova. Og formålet med denne er : «…å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta».
Når man leser i avisa om de begredelige tilstandene på egen arbeidsplass, kollegiet der man investerer sin kreative energi og det meste av sin våkne tid, er det menneskelig om man tenker det er avisas feil. Av fagpersoner som har tatt på seg å granske hva som har hendt, hvorfor det hendte og hva som bør gjøres, må man forvente seg en dypere forståelse av uavhengige mediers samfunnsrolle.
Andre saker fra UAs dekning av konflikten ved IHS finner du her:
