Personalansvar på nivå tre - thrilleren er tilbake, premiere på ny sesong august 2022!

Tenk deg følgende: Direkte personalansvar for 180 ansatte, riktignok ingen rekord på NTNU, men altså, personalansvar for etthundreogåtti mennesker, inkludert ektefeller, barn, foreldre, søsken, bonusbarn, fraskilte ektefeller, oversette barn, nye samboere. Etc. Jeps. Med familier.

Trodde du det bare var på barneskolen det er slik, at det følger en familie med eleven? At det ikke er slik med voksne universitetsansatte? Vel, da har du enten aldri vært leder på nivå tre. Eller så har du vært så heldig at du enda ikke har opplevd livstruende sykdom hos noen i staben din. Eller at noen i staben din har opplevd alvorlig sykdom i nærmeste familie. Eller at noen i staben din har kjent på psykisk uhelse, at oisann, der kom den tingen plutselig inn i livet mitt. Eller at oi, nå skjer det noe krevende på arbeidsplassen som jeg faktisk ikke fikser å stå i. Nora, kan du løse dette for meg?

Personalansvar.

På NTNU.

Jeg har 180 stk. Mindre enn mange andre på NTNU.

Sjokkerende mange, og derfor faktisk bedøvende og forblindende mange for flere over meg på NTNU som kanskje har personalansvar for…tja...10 personer?

Så da blir det sånn da, selv for meg som faktisk har få sykemeldte, men mange hoder å følge opp i hverdagens NTNU-system og dertil for mye å drifte, at jeg ikke klarer å holde tritt med alle oppdateringer fra NAV.

Allerede nå rister noen sjokkerte på hodet. Hva?! Ikke holde tritt med sykemeldte på NAV?! Hvis du nå rister på hodet over dette, så stiller jeg følgende kontrollspørsmål: er du instituttleder med personalansvar for 180+? Hvis du nå igjen må riste på hodet, nei det er jeg ikke, så bare hold munn, stopp hoderistingen din og les videre.

Ja, i dag opplevde jeg å få muntlig beskjed om at jeg dagen i forveien hadde gått glipp av et dialogmøte med en sykemeldt, fastlege og NAV. Jeg hadde ikke engang åpnet meldingen, hadde NAVs kontakt fortalt på dialogmøtet. Dette fikk jeg vite av min sykemeldte medarbeider. Sykemeldt, sårbar, og så dukker ikke arbeidsgiver opp. Herregud.

Heldigvis så har jeg tett dialog med mine sykemeldte utenfor alle systemer. Heldigvis er de åpne med meg. Og glade for at jeg bruker tid på dem. For nettopp dét er jo også en del av den triste historien jeg forteller her, at medarbeidere ved NTNU er vant til mer eller mindre ikke-eksisterende personalansvar og dertilhørende oppfølging. Jeg har fått blomster på døra (!) av medarbeidere som takk for at jeg tar vare på dem (!) Det er jo faktisk det jeg får betalt for å gjøre, altså å ta vare på medarbeiderne mine, og ikke gjør jeg en overvettes imponerende jobb heller, om du spør meg, i og med at de er 180 personer, med familier. (Og så har vi de 590 studentene.)

Når vi som er ledere ikke engang rekker å lese sykemeldingsoppfølgingsnotater fra NAV, beklager langt ord der, men det er faktisk et ekte ord, fordi vi har så mange folk å ta vare på, ja, da snakker vi om at NTNU både skyter seg selv i foten, bæsjer på leggen og rer senga si dårlig.

Jeg har sagt det før her i UA, Sikkert flere ganger også, men ellers i arbeidslivet er det altså maks 20 man har personalansvar for. Hva tenker NTNU å gjøre med dette?

Fordi, når jeg går glipp av innkalling til dialogmøte med sykemeldt arbeidstaker, fastlege og NAV, så er det faktisk ikke min skyld, selv om det er jeg som må legge meg PADDEFLAT for både arbeidstaker, fastlege og NAV. Og jeg som har gått glipp av en viktig samtale for å ivareta en sykemeldt arbeidstaker, som jeg ønsker å ivareta. I realiteten er det NTNUs urealistiske system for personalansvar som må ta skylda.

NTNU er en enorm bedrift. Når skal personalansvaret bli profesjonalisert?

(Og nå er det nok mange på nivå 2 og nivå 1 som tenker: men hun må da for guds skyld delegere!!! Jaha? Til hvem da? Skal folk forholde seg til kollegaen på kontoret ved siden av som akkurat nå er studieprogramleder, noe du selv er i neste runde? Profesjonelt personalansvar, sa De?)