Vi har ikke kontroll, hva er problemet?

Hensikten var den beste. De høyest rangerte forskningstidsskriftene krevde uanstendige summer i abonnement. Bare rike universiteter og forskergrupper med tykke lommebøker tok seg råd til å abonnere på dem. For å få bort klasseskillet innførte man Plan S i 2018, som snudde betalingsmodellen 180 grader. Nå er det artikkelforfatteren som betaler, mens å lese er gratis (dette er litt mer komplisert, men forklaringen rekker til denne tekstens formål).

Dermed erstattet man et klasseskille med et annet.

For hvilke forskere har råd til å betale for publisering i dyre, velrennomerte vitenskapelige tidsskrifter? Det har forskere ansatt ved universiteter som villig casher ut. Som NTNU. Her er regelen at dersom en forsker får sin paper antatt, er det bare å sende regningen til arbeidsgiver. Igjen, intensjonen er den beste: Det skal ikke stå på pengene, om den vitenskapelige kvaliteten er god.

Så hva skjer?

En post.doc fra Pakistan med tilsetting ved NTNU bruker sin NTNU-tilknytning til å stille som korresponderende forfatter til et tyvetalls artikler hvor personer fra hennes hjemland står som medforfattere. ‘Korresponderende forfatter’ er den som kommuniserer med tidsskriftet, og den som tar regninga. Misbruket fortsetter til etter at hun vender tilbake til Pakistan og fram til at leder ved NTNU oppdager hva som skjer, og trekker i nødbremsen.

En NTNU-forsker, Trine Moholdt, blir kontaktet av en utenlandsk forsker, som tilbyr henne medforfatterskap på et titalls artikler, forutsatt at hun stiller som korresponderende forfatter, og regningen tas av henne, det vil si NTNU.

En forsker ved Universitetet i Sørøst-Norge blir flagget av forlaget Frontiers, fordi forskeren har stått som korresponderende forfatter på et stort antall artikler de har fått innsendt, og forlaget tviler på om vedkommende USN-forsker kan ha hatt kapasitet til å ha bidratt vesentlig. Dette kostet USN 1,1 millioner kroner. Til UA forsvarer forskeren seg med at han ikke har gjort noe ulovlig, og at det dessuten kan sees på som en form for bistandshjelp, siden de som nyter godt er forskere i utviklingsland.

Så kan man spørre seg: Er dette et problem? Alle tjener på ordningen. Tidsskriftene får sine penger, korresponderende forsker får publiseringspoeng og forskere i fattige land får publisert sin forskning. Alt er såre vel.

Muligens er det slik NTNU-rektor Tor Grande tenker, når han besvarer UAs spørsmål om det er dags for å etablere bedre kontroll med publiseringsordningen med at ordningen er tillitsbasert. Rektor medgir at det kan være verdt å se nærmere på ordningen hvis det viser seg at misbruk av ordningen er et omfattende problem. Når UAs reporter spør om ikke det er interessant å ta rede på om misbruk foregår, svarer Grande slik:

«Jo, men da må forutsetningen være at misbruk av ordningen er utbredt.»

Med andre ord må det først foreligge bevis at misbruk foregår, innen man leter etter bevis på at misbruk foregår. Med denne uelegante tautologien er problemet parkert, hva NTNUs rektor angår.

Men det er ikke så enkelt. Frontiers kontaktet USN blant annet fordi kvaliteten på en del av de innsendte artiklene var lav, flere ble avvist. I den grad det eksisterer et slags globalt nettverk for handel av korresponderende forfatterskap, kommer forskningskvaliteten i andre rekke. Et slikt system bereder dessuten grunnen for regelrett korrupsjon: En forsker ved et velstående universitet kan tenkes å bli tilbudt penger under bordet for å stille som korresponderende forfatter mens moderuniversitetet tar regningen for publiseringen.

Det underliggende problemet er at når alle tjener på en misbruksordning er motivasjonen for å varsle lav. Misbruket er uansett et symptom på et dysfunksjonelt system. Det beste ville vært et internasjonalt system med tidsskrifter som både er gratis å les og gratis å publisere i, hvor universitetene tar regningen.  

I dag fins en gruppe mindre tidsskrifter, etablert av et universitet eller et fagfelt. Disse kalles diamant-tidsskrifter. Som ekte diamanter er også disse nokså sjeldne. Det innvendes at dette utgjør en urealistisk publiseringsmodell: Man kunne tenke seg at de store summene som i dag anvendes på dagens ordninger for publisering i stedet ble brukt på slike tidsskrifter, ville det ikke være så urealistisk likevel. I det minste vil motivet for triksing og fiksing falle bort.

Det tjener alle på.

Les alle sakene om baksiden av åpen publisering her.