Om arbeidslivserfaring og vindusvask

Dette innlegget ble sendt til UA allerede på tirsdag. Beklageligvis ble det liggende uten å bli publisert. 

Det kan derfor være greit for studenter og fagpersoner at jeg benytter denne muligheten til å forklare tanken bak dette kravet og hvordan vi praktiserer det.

-Vindusvask gjør deg til en bedre ingeniør enn å undervise

Vi kan starte med å rydde av veien en misforståelse. Arbeidslivserfaring er IKKE vår variant av praksis. I FUS tenker vi at praksis er når studenter veiledes på en arbeidsplass i faglige arbeidsoppgaver de skal utføre som ferdigutdannede kandidater. NTNU har blant annet praksiskrav innenfor lærer- og lektorutdanningene og innenfor en rekke helseutdanninger. Dette kunne vi ha valgt å gjøre også innenfor sivilingeniørprogrammene våre, men arbeidslivserfaring er altså IKKE et praksiskrav. Dette betyr at vi ikke driver veiledning fra NTNU og også at halvparten av arbeidslivserfaringen ikke trenger å være faglig relevant arbeid.

Forskjell på student og arbeidstaker

I forskriften står det at det kanskje viktigste formålet med arbeidslivserfaring er at «studenten skal opparbeide seg erfaring som arbeidstaker». Vi tenker at det å være på en vanlig arbeidsplass er vesensforskjellig fra det å være student. Blant annet er en arbeidstaker underlagt mye fastere rammer enn studenter. Dette betyr at arbeidstakeren må komme til bestemte tider og være til stede i arbeidslokalene. En annen viktig forskjell er at arbeidstakeren ikke selv kan bestemme hva hen vil jobbe med, men opplever at arbeidshverdagen styres av krav fra andre (ledere, administrasjonen, kunder osv.).

- Her ble det taust

Når studenter ikke har gjort det de skal (eller har levert dårlig kvalitet) er det stort sett studenten selv det går utover, mens når en arbeidstaker gjør en dårlig jobb, er det ofte andre det går ut over. Det kan være kolleger som må dekke opp det som ikke er gjort eller kunder som ikke får det de forventer.

Arbeidslivserfaring skal altså gi studenten denne typen erfaringer som de ikke får i sitt daglige virke som student. I reglementet er dette forsøkt operasjonalisert ved at det stilles krav om at man må ha minimum to ukers sammenhengende arbeid og at arbeidet må utgjøre minimum en 50 prosent stilling.

Faglig relevans

Det andre formålet er at arbeidslivserfaringen skal gi studenten «innsikt i sivilingeniørens rolle». Derfor sier vi i forskriften at 6 av de 12 ukene som kreves skal være «faglig relevant for det gitte studiet». Dette er altså et tilleggskrav for noen av de 12 ukene. Sagt på en annen måte må disse 6 ukene oppfylle BÅDE det første OG det andre formålet. Det er selvfølgelig vanskelig å gi en uttømmende liste over hva som regnes som relevant, så her har FUS i stedet forsøkt å liste typer av arbeid som kan være relevant. Det er likevel lagt opp til at fakultetene skal ha mulighet til å utvise et visst skjønn når det gjelder dette.

Forskriften prøver altså å gi noen tydelige mål, samtidig som det skal gi en viss grad av frihet for fakultetene til å utøve skjønn og særlig når det gjelder kravet om relevans. Det er FUS sin mening at dette er nødvendig siden forskriften skal dekke hele sytten ulike 5-årige program og dessuten et større antall norske 2-årige program.Det ligger da i sakens natur at det som relevant arbeidslivserfaring for en student ved Bygg og Infrastruktur ikke vil bedømmes som relevant for en student ved Datateknologi. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at skjønn nesten alltid også betyr at ulike fakultet vil gjøre noe ulike vurderinger.

Så likt som mulig

FUS går jevnlig gjennom forskriften med hensyn på å forbedre ordlyden, gjerne i sammenheng med at det kommer frem situasjoner eller vedtak som kan virke urimelige, eller når forhold rundt utdanningene endrer seg. Forrige gang FUS behandlet forskriften var i 2020.

FUS jobber også med å få fakultetene til å samkjøre sin praktisering av forskriften for å oppnå så lik praksis som mulig. Vi mener at forskriften og praktiseringen av det ikke er så tilfeldig som det kanskje gis inntrykk av i Kalland sin ytring.

Vi er likevel takknemlige for alle innspill på hvordan forskriften fungerer, slik at vi kan samle dem opp til neste gang forskriften skal revideres og målet er at studentene raskt skal få beskjed om en søknad er godkjent eller ikke og veiledning om hva som mangler og/eller hvorfor en søknad ikke kan innvilges.