- Unnfallenhet å gjemme bort tegningene

Angrepet på satireavisen Charlie Hebdo i Paris utfordrer norske avisredaksjoner til å levere et modig forsvar av ytringsfriheten på prinsipielt grunnlag. Det mener førsteamanuensis Gunnar Fermann ved NTNUs Institutt for sosiologi og statsvitenskap.

- Alle norske aviser burde publisere

- Angrep på ytringsfriheten har skjedd tidligere og jeg synes verken norske myndigheter eller majoriteten av avisene forsvarte ytringsfriheten godt i kjølvannet av publiseringen av Muhammed-tegningene i Jyllands-Posten og i det kristenkonservative Magazinet. Den gang sto Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk temmelig alene om å forsvare ytringsfriheten mot myndighetenes arbeid for berolige muslimske miljøer, sier Fermann som forsker på internasjonal politikk og utenrikspolitikk.

Han mener alle norske aviser burde ha publisert tegningene fra Charlie Hebdo på forsiden.

- Ved å gjøre det sprer man risikoen og reduserer sannsynligheten for nye angrep. Hvis alle strekker hodet frem, behøver vi ikke å frykte og få kappet hodet av for å bruke ytringsfriheten, mener Fermann.

Forskeren sier det politiske målet med aksjonen mot satiremagasinet Charlie Hebdo oppnås om mange avisredaksjoner går på tærne og omtaler saken uten å vise tegningene som er brukt for å legitimere drapene.

UA mener: Det var fryktelig med Charlie Hebdo, men...

- Misforstått ansvarlighet

- Ytringsfriheten er en hardt tilkjempet og skjør blomst som hviler på at «den fjerde statsmakt» - media - tar den i bruk også når det koster noe. Forsvarer man ikke denne grunnmuren i demokratiet vårt, forvitrer også min mulighet til å si det jeg nå ytrer og din mulighet til å gjøre denne type intervjuer. Ytringsansvar og krenkingshensyn er noe pressen bør praktisere når man fristes til å eksponere ressurssvake enkeltindivider, ikke for å skjerme maktinstitusjoner mot offentlig innsyn eller totalitært tankegods mot kritikk.

Fermann mener det er misforstått ansvarlighet og mangel på politisk mot når en avis kun viser bilder av redaktør Stephane Charbonnier i Charlie Hebdo på forsiden dagen etter drapene, fremfor å vise tegningene som fremprovoserte drapene på satirebladets redaksjonsmedlemmer.

- Avisene er åpenbart redde for å bli målskiver for politisk islam, slik deler av norsk presse lenge var unnskyldende innstilt overfor det nazistiske regimet i Tyskland på 1930-tallet. For meg ser det ut som mange redaksjoner siden 2006 har krysset grensen til unnfallenhet. Tegningene bør publiseres fordi det var disse ytringene redaksjonen i det franske satiremagasinet ble drept for. Gjerne sammen med andre bilder som viser at det franske, venstreorienterte og sekulære satirebladet sparket i mange retninger mot krefter som har det til felles at de forvalter makt eller forsvarer politisk motivert vold. Dette vil styrke det sekulære grunnlaget all demokratisk politikk er tuftet på. Ved å publisere dem viser vi solidaritet på en tydelig måte. Det betyr ikke nødvendigvis at man overhodet eller fullt ut slutter seg til budskapet i tegningene, sier Fermann som for øvrig mener tegningene han har sett er klart innenfor ytringsfrihetens grenser.

Ikke bare islamkritikk

Fermann peker på at Charlie Hebdo tar for seg både kirken, jødedommen, politisk islam og statens maktinstitusjoner i sin satire.

- Satire er ubehagelig for dem som er målskive, men en nødvendig demning mot utviklingen av totalitære samfunnstrekk. Kritikk av makten – gjennom satire, analyse og avdekking av kritikkverdige forhold - forhindrer makten fra å korrumpere og produsere dårlige samfunnsbeslutninger. Politisk islam er en totalitær ideologi som aksepterer politisk vold for å realisere sin samfunnsutopi. I så måte deler politisk islam trekk med fascistiske, nazistiske og marxist-leninistiske ideologier som mener «målet helliger middelet». Med slike ideologier kan ikke demokratiske og pluralistiske samfunn kompromisse uten å ta skade av det.

Fermann mener man kjenner totalitære ideologier og bevegelser på at de fullstendig mangler selvironi, er selektivt empatiske og fremstiller seg som ufeilbarlige.

- Som forvaltere av «sannheten» faller enhver kritikk inn i de svarteste kategorier. Det er denne religiøst legitimerte politiske selvhøytideligheten som gjorde det nødvendig for det shia-muslimske regimet i Iran å forfølge Salman Rushdie og hans mange forleggere for boken «Sataniske vers», og for muslimske ekstremister å true dansk presse til et ytringsfrihetens tilbaketog i Muhammed-striden i 2005 og 2006, og for islamske terrorister å ta livet av en hel redaksjon i hjertet av Paris i 2015.

- Charlie Hebdo gjorde seg til et symbol

Forskeren tror det franske magasinet ble plukket ut fordi de var veldig synlige med sin satire og at de såret følelser.

- De gjorde seg til et symbol det var store politiske gevinster av å ramme. Hadde kritikken vært tydeligere delt av flere medier med et bredere nedslagsfelt, hadde det vært mye vanskeligere å gjøre en enkelt redaksjon til et attraktivt mål.

- Er det risikabelt for norske medier å publisere tegningene?

- Det er risikabelt for dem som våger hvis mange andre aviser opptrer som gratispassasjerer og ikke deltar i en dugnad for å betale ytringsfrihetens pris. Men den reelle og langsiktige risikoen er knyttet til unnfallenhet og undergraving av ytringsfriheten. Det er mange enkeltpersoner, både i sosiale medier og i avisenes kommentarfelt som – under fullt navn - er mer frimodige og mer gjennomtenkte enn avisredaksjonene. Som samfunnsvitere har vi et ansvar for å fortelle hvor skjør en blomst et demokratisk samfunn med ytringsfrihet er. Hver gang vi finner det opportunt å begrense en meningsmotstanders ytringsfrihet har vi forberedt avviklingen av vår egen. Dette er et sentralt poeng i Voltaire sin kloke innrømmelse: «Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem.»

Fermann peker på at demokrati er unntaket, snarere enn regelen i politisk historie.

- Vi må – hvor vi enn sitter i samfunnet – vokte oss mot å bli paralysert av det liberale demokratiets store dilemma: Hvordan håndtere totalitære ideologier i et tolerant samfunn uten at de liberale verdiene går tapt? De siste 20 årene har det politiske svaret vært multikultur. Men dette svaret er ikke tilstrekkelig, og endog feilaktig, om sekulariseringskreftene i vestlige samfunn ikke makter å kortslutte islam som en politisk revolusjonerende kraft uten forankring i opplysningstidens verdier. Politisk islam er – som andre totalitære ideologier - uforenlig med vestlige forestillinger om demokrati, ytringsfrihet og likestilling. Disse hardkjøpte verdiene dør eller holdes i hevd av de mange små og store beslutninger som tas rundt middagsbord, på arbeidsplasser, i avisredaksjoner, styremøter og politiske institusjoner hver eneste uke. Hvordan vi forholder oss til og praktiserer ytringsfrihet forteller oss noe viktig om hvilket samfunn vi bygger for fremtiden, avslutter Fermann.