- Oksholen tar feil om Ocean Space Centre

Universitetsavisas redaktør Oksholen skrev 31. desember en lederartikkel om et viktig og tidsrelevant tema, med overskriften "Det åpne samfunnet og dets fiender". Teksten er basert på Karl Poppers bok fra 1945 med samme tittel. Sammen med flere andre temaer, stiller Oksholen spørsmål ved hvordan det står til med åpen, kritisk offentlighet hos SINTEF i forbindelse med statens investering i Ocean Space Centre (OSC). Han viser til et åpent brev sendt NTNUs styre fra ni professorer og en førsteamanuensis tilknyttet Institutt for marin teknikk. Der anføres det at SINTEF Ocean ikke har vist åpenhet rundt sine markedsanalyser, og det påstås at disse "veier tungt i vurderingen rundt samfunnsøkonomisk lønnsomhet rundt realiseringen av sjøgangsbassenget." Påstanden er direkte feil.

Vurderingen av samfunnsøkonomisk lønnsomhet i prosjektet er utelukkende basert på åpne rapporter, som pressen og andre har tilgang til. Og redaktør Oksholen kunne ved normal kildekritikk funnet ut dette ved å ringe Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), eller ved å henvende seg til meg, som daglig leder i SINTEF Ocean, eller til NTNUs ledelse før han la bredsiden til på nyttårsaften. Jeg vil derfor anbefale å legge Fossum og Meyers bok "Er nå det så sikkert? – journalistikk og kildekritikk" fra 2008 til redaktørens leseliste.

Åpent brev til Styret og Rektor ved NTNU

De markedsanalysene som SINTEF Ocean ikke ønsker å offentliggjøre berører altså ikke samfunnsøkonomien, dvs. om samfunnet er tjent med at staten investerer. De handler om våre interne forventninger til bedriftsøkonomisk lønnsomhet i SINTEF Ocean AS. Analysene ble utarbeidet som ledd i at vi har tilbudt staten å påta oss et langsiktig operatøransvar for deler av senteret. Innholdet i disse analysene er kjent både for NFD og NTNU.

I anledning av professorenes brev har jeg tilbudt å presentere dem på nytt i et lukket styremøte ved NTNU. Men jeg fastholder at våre interne analyser ikke bør deles med utenlandske konkurrenter. Det er i første rekke for å sikre at norsk næringsrettet forskning fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norske bedrifter ved at SINTEF Ocean kan tilby unike prosjekter til næringslivet vårt. For ordens skyld minner jeg om at utenlandske konkurrerende virksomheter ikke tilbyr åpenhet om sine markedsanalyser av samme grunn.

Jeg stusser på at redaktør Oksholen bruker nettopp OSC-prosjektet som eksempel på noe som ikke er preget av åpenhet. Prosjektet har, gjennom hele 2021, vært diskutert og drøftet svært grundig, både i avisene og på sosiale medier. Særlig naboer, men også ansatte og tidligere ansatte har fått mye spalteplass med kritiske kommentarer, både om vitenskapelige, økonomiske, økologiske og byutviklingsmessige spørsmål. Jeg mener dette er tegn på et åpent debattklima, med rom for faglig uenighet.

Samtidig tar jeg selvkritikk på at jeg i for liten grad har evnet å mobilisere brukere og ansatte og selv bidratt til å forklare og inspirere rundt de mange fordelene og mulighetene for samfunnet som jeg mener ligger i prosjektet. I en nyttårsdebatt om utvikling av pressen må jeg innrømme at jeg også, til tider, har tenkt at journalistene med fordel kunne gitt oss mulighet til å oppklare misforståelser før de kommer på trykk, i stedet for at jeg ofte blir «løpende etter» med informasjon.

Jeg er trygg på at forfatterne av det åpne brevet til NTNUs styre har samme inngang til saken som SINTEF Ocean og NTNUs ledelse, der vi alle ønsker å tilby utdanning og forskningstjenester til beste for grønn omstilling av havindustriene med tilhørende arbeidsplasser. Siden Universitetsavisa har publisert brevet som en ytring, tillater jeg meg å kommentere noe av innholdet.

Forfatterne anfører at de grønne fremtidsnæringene vil «være langt mindre betalingsdyktige enn oljeindustrien har vært». Dette mener jeg er et foreldet standpunkt, i hvert fall når det gjelder kundefinansierte eksperimenter i laboratoriene. Siden oljekrisen i 2014 har vi i SINTEF Ocean sett en betydelig vekst i interesse, forskningsbehov og betalingsevne fra andre havnæringer enn olje og gass. Omsetningen i «de våte laboratoriene» har aldri har vært større enn i 2021, samtidig som andelen prosjekter fra olje og gass kun var på 20 prosent, som er den laveste på minst 20 år.

I brevet hevdes det at det planlagte sjøgangsbassenget bør droppes, siden dette «vil spille en sekundær rolle» i det grønne skiftet. De mener løsningene i all hovedsak løses på fagområdet marint maskineri. Selv om flere av brevets forfattere er fremragende forskere innen marin hydrodynamikk, har ingen av dem, så vidt jeg vet, forsket på hvilke tiltak som gir størst effekt for å realisere utslippsreduksjoner i maritim sektor – såkalt «grønn skipsfart». Det går imidlertid frem av flere vitenskapelige analyser at løsningen på grønn skipsfart i høyeste grad inkluderer nye, vesentlig mer energieffektive skipskonsepter som må utvikles ved bruk av blant annet marin hydrodynamikk. Dette skjer allerede i flere nybygde fartøyer som testes hos oss. En god referanse for dette er Bouman et al. (2017) i Transportation Research Part D, som er en metaanalyse for temaet der omkring 150 vitenskapelige arbeider er sammenstilt.

Som støtte for sitt argument om at fagområdet marint maskineri vil være det mest relevante, viser forfatterne til DNVs rapport Maritime Forecast to 2050 – Energy Transition Outlook 2021. Denne disiplinen er åpenbart viktig, og får gjennom OSC en betydelig oppgradering av sin infrastruktur. Men det virker med respekt å melde som om DNVs rapport ikke er forstått. Kortversjonen er at DNV i sin analyse ikke ser omfattende bruk av lavutslippsdrivstoff i maritim sektor før etter 2040. I det internasjonale fagmiljøet ser det ut til å herske enighet om at energieffektivisering blir viktigst før 2040 for å realisere grønn skipsfart. Bloomberg estimerte nylig at 66 prosent av klimagassutslipp i maritim sektor i 2030 kommer fra energieffektivisering mens det i 2050 vil utgjøre 45 prosent. Og for dette, er sjøgangsbassenget viktig.

I brevet vises det til at to laboratorier skal realiseres utenfor Tyholt som følge av utilstrekkelige bevilgninger til OSC-prosjektet. Det hevdes at drift på to lokasjoner «ikke er bærekraftig hverken faglig eller økonomisk for instituttet [ved NTNU]». Sannheten er imidlertid at alle SINTEF Oceans forskere som i dag er på Tyholt også vil være på Tyholt når OSC er i drift. Fagmiljøet vil dermed ikke bli splittet. Samtidig er det riktig at to laboratorier vil ligge på Torgard, slik at det blir en del forflytning når fysiske eksperimenter i stor skala må utføres der. Det er selvsagt uheldig, men vi har erfaring fra lignende løsninger i andre deler av SINTEF, og dette vil etter min mening ikke skape uløselige problemer. All den tid NTNUs primære behov for laboratorier vil bli realisert som planlagt på Tyholt, kan jeg heller ikke se at det er belegg for at dette gir NTNU mindre kostnadseffektiv drift i fremtiden. Ulempen faller i første rekke på SINTEF Ocean. Samtidig bør vi erkjenne at grepet med at SINTEF må stå for byggene på Torgard, representerer en meget betydelig besparelse for staten i en tid med trangere budsjetter.

I brevet påpekes det at fremtiden vil kreve flerfaglige tilnærminger. Det er jeg helt enig i, men jeg tror ikke at norsk lederskap i havet best oppnås ved at all forskning og utdanning innen alle relevante fagdisipliner skal bygges opp på Tyholt. Etter min mening er det en styrke om det maritime forskningsmiljøet i større grad enn tidligere forholder seg til og samarbeider med fremragende miljøer ved andre deler av NTNU, SINTEF, resten av forsknings-Norge og samarbeidspartnere i havnæringene over hele landet. Jeg minner også om at alle dagens disipliner på Tyholt tilføres ny infrastruktur gjennom prosjektet, og at OSC også tilføres betydelige innslag av andre fagdisipliner enn de som i dag ligger til Marinteknisk senter, som biologi og kjemi gjennom realiseringen av Fjordlab.

Forfatterne etterlyser en internasjonal fagfellevurdering. I store offentlige byggeprosjekter utføres ikke «fagfellevurderinger» slik som i vitenskapelig publisering, men jeg minner om at OSC-prosjektet har vært gjennom svært tung kvalitetssikring (KS1, KS2), i tråd med Finansdepartementets krav til store offentlige byggeprosjekter. I tillegg har vi også ønsket å kalibrere oss internasjonalt. Derfor har SINTEF Ocean inngått en avtale med TCOMS som er et forskningsinstitutt i Singapore som for tiden ferdigstiller sitt nye havbasseng. Gjennom denne utveksler vi erfaringer som er relevante. Tilsvarende har vi skrevet en avtale med NRC i Canada som har lignende infrastruktur, og OSC-prosjektet får der bistand til blant annet utvikling av bølgemaskiner til laboratoriene. Statsbygg har også svært god dialog med potensielle leverandører av viktig utstyr. Ansatte ved NTNU og SINTEF har lagt ned tusenvis av arbeidstimer i samarbeid med Statsbygg for at OSC skal bli så bra som mulig, og gjennom Stortingets bevilgning vil det settes enda mer fart på forskernes bidrag til prosjektet.

Sammen med fagpersonell ved SINTEF Ocean og NTNU er jeg trygg på at de faglige aspektene ved infrastrukturen i OSC vil bli godt ivaretatt. De fleste forfatterne av det omtalte brevet har ved flere anledninger blitt invitert til å bidra i utviklingen av OSC-prosjektet, men bare én av disse har engasjert seg i vesentlig grad. Det er synd, for flere av disse er fagfolk med spisskompetanse som åpenbart kunne tilført prosjektet noe ekstra.

Med dette håper jeg å ha bidratt til mer innsikt i viktige spørsmål rundt denne store samfunnsinvesteringen, samt til at Universitetsavisas redaktør også ser at OSC-prosjektet er et bidrag til et åpnere samfunn, der vi som ledere forsøker å legge til rette for diskusjon og ubegrenset debatt.

­­­­­­­­­­­­­­­­

­­­­­­­­­­­­­