Høsten er høysesong for internasjonale rangeringer av universitetene. – En form for skjønnhetskonkurranse som akademia bør ha en kritisk distanse til, sier den svenske forskeren Linda Wedlin.
- Det blir et spill og en slags skjønnhetskonkurranse, sier Uppsala-forsker Linda Wedlin. Hun ber universitetene om å ta de ulike rangeringene med en klype salt.Tommy Westberg
Neste uke offentliggjør Times Higher Education sin rangering av 400 universitet fra 41 land. I begynnelsen av september kom den globale universitetskåringa til QS.
De årlige kåringene får stor oppmerksomhet i media og spenninga er knyttet til om de norske universitetene har klatret høyere opp på lista enn året før, og om de kan menge seg blant de beste.
Ingen kvalitets-kåring
- Hele rankingens ideologi handler vel egentlig om hvorvidt du er litt bedre enn naboen, eller om du havner i nærheten av de universitetene du ser opp til. Det handler lite om kvalitet og desto mer om identitet, synlighet og posisjon i samspill med andre universitet, sier førsteamanuensis Linda Wedlin.
Wedlin er tilknyttet Bedriftsøkonomisk institutt ved Uppsala Universitet. Sammen med kollega Tina Hedmo leder hun et forskningsprosjekt om styring og regulering av universitet i Europa, der også rankingene er et tema.
I 2006 ga hun ut boka “Ranking Business Schools: Forming fields, identities and boundaries in international management education.” På bakgrunn av dette arbeidet mottok hun samme år Nils Klim-prisen, som deles ut til yngre nordiske forskere.
Stå på egne bein
Uppsala-forskeren ser at universitetene blir påvirket av de årlige listene over hvem som gjør det bra og dårlig. Rangeringene blir brukt som grunnlag i diskusjoner om hvilken innretning, program og strategi universitetene skal ha.
Hun er ikke entydig negativ til slike rankinger, men advarer mot at de blir styrende for de strategiske diskusjonene.
- Det jeg er mest kritisk til, er at rankingene er så forenklet. Det blir vanskelig å omdanne dem til noe viktig og riktig. De kriteriene de velger har lite med kvalitet å gjøre, slår hun fast.
Et spill
Bedriftsøkonomen mener derfor at det er akademia selv som må lede an i diskusjonene om hva som er bra utdanningskvalitet. Universitetene bør ikke uten videre godta rankingenes definisjon av hva som er bra og dårlig, og bør heller reflektere mer åpent og kritisk over hva som ligger bakom universitetenes ulike plassering på listene.
- Det blir et spill. Det blir en form for skjønnhetskonkurranse framfor fokus på hva som er bra og hva man faktisk ønsker å gjøre, sier Wedlin.
Lever av omdømme
- Hvorfor er det slik ranking-fokus på akkurat universitetene? Ingen rangerer for eksempel sykehus på samme måte?
- Universitetene er jo avhengige av rykte og anseelse. Siden ingen kriterier er universelle, er det veldig vanskelig å vite hva som er bra og dårlig. Det er ingen som tar samme utdanning to ganger og potensielle studenter må lytte til hva tidligere studenter forteller. Det er nok én av grunnene til at rankingene har fått så stor betydning.
- Dessuten har det at studentene reiser mer, skapt en usikkerhet blant universitetene. Rankingene har blitt et verktøy for å tiltrekke seg de beste studentene og andre ressurser, sier Linda Wedlin.
Fjorårets THE-kåring
Ser vi på fjorårets THE World University Ranking ligger Uppsala Universitet godt an i skjønnhetskonkurransen. Universitetet bader seg i sol på 87. plass. Universitetene i Oslo og Bergen ser lysglimt i det fjerne på henholdsvis 181. og 191. plass. Og NTNU? De havnet i skyggenes dal og kom ikke med blant de 200 beste. Fortsetter det slik i år, blir de nok ikke bydd opp til dans av de kule amerikanske universitetene som toppet lista i fjor - og årene før der.
