For første gang på flere måneder var NTNUs styre, direktører, dekaner og tillitsvalgte samlet fysisk igjen. Ett sentralt tema på styreseminaret var ytringsfrihet og akademisk frihet. Førsteamanuensis Anine Kierulf ved Universitetet i Oslo og politisk redaktør Snorre Valen fra Nidaros innledet om ulike problemstillinger, som igjen ble diskutert av NTNUs ledere i form av gruppediskusjoner.
Tyst om Eikrem
En av de mest utfordrende sakene NTNU bryner seg på for tida, ble ikke nevnt med ett ord: Eikrem-saken ble forbigått i stillhet både i innledningene og i gruppeoppsummeringene etterpå.
Førsteamanuensis Øyvind Eikrem risikerer å få sparken eller bli møtt med andre sanksjoner hvis NTNU gjennom sitt innsyn i hans datamateriale finner ut at han har brukt arbeidsgivers datautstyr og e-postkasse i strid med IKT-reglementet. Det var Filter nyheter som først hevdet at Eikrem anonymt spredte svært kontroversielle utsagn i sosiale medier, av mange oppfattet som rasistisk.
Flere i salen framhevet at det var mer interessant med en generell og prinsipiell diskusjon enn å diskutere enkeltsaker.
- Representerer seg selv
Anine Kierulf forklarte hvorfor akademikere har en særlig vid ytringsfrihet med de vitenskapelige idealene som gjelder: sannhetssøking, framsetting av hypoteser og falsifisering. Deretter stilte hun et retorisk spørsmål og svarte selv:
- Har man som akademiker et særlig ansvar for ikke å være idiot? Svaret er at det har man ikke. Man har samme frihet til å si noe dumt. En akademiker representerer ikke en institusjon, men seg selv. Hvis institusjonene synes det er dumt, må de ha bedre rutiner for å rekruttere medarbeidere, konstaterte hun.
Hun understreket at Grunnloven gir et svært godt vern av ytringer, men det betyr ikke at det er fritt fram: Det er ikke lov å true, oppfordre til voldelige handlinger, ikke eksponere folks privatliv og ikke framsette hatefulle ytringer, hvor sistnevnte skal verne minoriteter. Videre er det en avtalebasert taushetsplikt, som for eksempel advokater har. Og ansatte kan ikke røpe arbeidsgivers forretningshemmeliger.
Ifølge Kierulf kan ansattes lojalitetsplikt overfor arbeidsgivere brukes på en måte som begrenser folks ytringsfrihet. Arbeidsgivere har full styringsrett når de uttaler seg på vegne av selskapet, men kan ikke styre hva en ansatt ytrer på egne vegne. Ytringer som med hensikt kan skade arbeidsgiver, omfavnes derimot av lojalitetsplikten.
Verdier begrenser ikke ytringsfrihet
Kierulf viste til Jens Bjørneboes dikt Ti bud til en ung mann som vil frem i verden:
- Det er tungt å stå alene og alltid best å holde kjeft. Det kan være ubehagelig å si fra. Derfor gir Staten oss rett til å ytre oss selv om medborgere skaper problemer for oss.
Avslutningsvis pekte hun på at det må en lovhjemmel til for å gripe inn i ytringsfriheten. Arbeidsgiver kan si noe om hva man ønsker, for eksempel gjennom NTNUs verdier, som er kreativ, kritisk, konstruktiv og respektfull. Men:
- Man må ha flere tanker i hodet. De vedtatte retningslinjene til institusjonen handler om å si noe om hvordan man ønsker at ytringskulturen skal være. Det de ikke gjør, er å gi noen grunnlag for å begrense akademikeres ytringsfrihet mer enn det som følger av loven. Bare loven kan begrense den, sa hun.
Politisk redaktør Snorre Valen trakk fram den svært debatterte tyskervits-saken ved Universitetet i Bergen. Foreleser vitset om tyskere, noe som ikke falt i god jord hos en tysk student, som varslet. UiB beklaget og håndterte saken på en måte som fikk mange til å reagere. Studenten får nå erstatning fordi informasjon om varselet skal ha blitt lekket, slik at påfølgende medieoppslag ble ei stor belastning.
Valen mente saken illustrerte to fenomen. For det første iveren etter å tolke noe slik at det passer ens egne oppfatninger. Halve kongeriket hisset seg opp over det de mente var erstatning for en krenkelse, mens det ikke var tilfelle. For det andre virket UiB å være vel var for sin samtid ved å legge seg flat på bekostning av foreleser, og beklage en banal og uskyldig vits.
- Ingen synes innskutte bisetninger om tyskere i hansabyen Bergen er noe å ta på vei for, men UiB syntes å tro det. Hvorfor gjorde de det? Egentlig var det en ikke-sak. Det er sikkert tusenvis av studenter som har tatt seg nær av hva en foreleser sier, og så stopper det der. Universitetet i Bergen bidro til at saken ble veldig mye større og en mye større belastning for studenten enn hva den kunne ha blitt, argumenterte han.
- Mer akademisk krangling, takk
Valen hadde følgende utfordring til lederne i salen:
- Trondheim bærer mindre preg av å være en universitetsby enn hva man skulle tro. Kanskje krangles det for lite, og her tenker jeg ikke på arbeidsmiljøkrangler, men akademiske krangler. Hvor ofte ser vi slike debatter og skarpe meningsytringer blant forskere? spurte han.
Han trakk fram vindkraft som et eksempel. Noen få forskere har ytret seg om vindkraft versus vannkraft, mange er helt sikkert faglig uenige med dem. Hvorfor hiver de seg ikke inn i debatten?
- Har de ikke tid, har de mye annet å tenke på, har de nok med å skaffe finansiering? Når forskerne ikke deltar i samfunnsdebattene, går offentligheten glipp av mye, sa han.
Synspunkter som kom fram i gruppeoppsummeringene etterpå var ikke preget av verken sterke meningsytringer eller kontroversielle meninger. Men det som flere framhevet, var et ønske om flere faglige diskusjoner. Slik verden har utviklet seg, er det mangel på gode diskusjonsarenaer, det blir ofte ekkokamre i sosiale medier. Unge som vokser opp i dag har kanskje ikke vært med på slike diskusjoner som den eldre generasjon hadde? Kan vi ta et ansvar der, ble det spurt. Gripe tak i aktuelle saker, lage gode diskusjoner og seminarserier, hvor både studenter og ansatte kan være med og diskutere viktige ting.
Andre igjen trakk fram at det er viktig med spontanitet i forelesningssalen, slik at foreleser ikke skal følge et ferdigskrevet manus. Samtidig må man ta hensyn til dem som er i salen, være krass, men ikke ramme noen som ikke er jevnbyrdige.
Dermed var debatten om ytringsfrihet over og alle ruslet i fordragelighet i retning lunsjbordene.
Snorre Valen er politisk redaktør i Nidaros. Tore Oksholen
