OSLO: - Mens vi venter på at dere skal legge fram statsbudsjettet: Dag Rune Olsen ved UiB og nå sist Gunnar Bovim ved NTNU argumenterer sterkt for at en gang må det bli slutt på dette avbyråkratiseringstiltaket. Får de ønsket sitt oppfylt?
- Jeg tror både Dag Rune Olsen og Gunnar Bovim og alle andre universitetsledere kan legge til grunn at dette er kommet for å bli, slår Haugstad fast.
Han medgir at en stående kuttbefaling helt sikkert ikke er trivielt å håndtere.
- Men at vi har den velferden vi har i dag er avhengig av at vi makter å videreføre dagens produktivitetsutvikling. Og den produktivitetsutviklingen vi må ha i årene som kommer for å holde samfunnet flytende med dagens velferdsnivå, er vesentlig høyere enn de fem prosentene statlige virksomheter må effektivisere for i årene framover.
- Ok. Har du noe godt nytt å komme med til UH-sektoren?
- Ja, alle de som har et nært forhold til vår langtidsplan for forskning og høyere utdanning vil se at, oi da, regjeringen mente faktisk alvor med de opptrappingsplanene som vi varslet høsten 2014.
- Betyr det at vi får økninger i grunnbevilgningene til universitetene?
- Det betyr det ikke. Det ligger heller ikke inne som tema i langtidsmeldingen.
Kunnskap og tillit
Universitetene, og forskerne der, må bruke altså pengene med omhu, statsbudsjettet som presenteres torsdag endrer ikke på det. Det er blant annet i tillit til at sektoren er i stand til å møte fordringen som ligger i slagordet statsministeren er glad i: ”Kunnskap er den nye oljen”.
- Med tillit som stikkord: Forskningsrådet fikk utført en undersøkelse som konkluderer med at folks tillit til forskning og til forskere kunne vært bedre. I den grad dette er et problem: Hva kan regjeringen gjøre for å snakke opp forskningen, og styrke dens anseelse?
- Det gjør vi ved å prioritere forskningen i statsbudsjettene, ved å vise at i praksis at vi mener at å investere i ny kunnskap er viktig for å håndtere vår tids store utfordringer. Det andre er å selv bruke forskning på en god måte, la politikken være påvirket av forskning: Så er det også sånn at ofte gir forskning tvetydige svar. Den overflødiggjør sjelden politikken, men politikken bør være forskningsbasert.
- Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen sier i et intervju med UA at det som bekymrer ham aller mest her, er folks manglende evne til å skille mellom ytringer basert på forskningsmessig frambrakt kunnskap og ytringer som er ren synsing. Du har selv forskerbakgrunn. Hva tenker du om det?
- Om man vil lete etter noe å bli deppa over, er det klart at når foreldre ikke vaksinerer ungene sine, når det fremdeles er et marked for astrologi og homeopati, er et fortsatt en jobb å gjøre her når det gjelder å skille mellom synsing og forskningsbasert kunnskap.
Ja, gremmer meg noen ganger
Haugstad mener imidlertid det er et like stort problem at journalister i dagspressen forventer klare, entydige svar i felt hvor forskningen fremdeles pågår.
- Det er jo sånn at når forskerne har kommet fram til svar med to streker under så er de jo klare for å gå videre. Mange felt er for øvrig så komplekse og så mangetydige at det ikke finnes klare, entydige svar. Der må vi jobbe for å få fram at forskningen er minst like viktig og avgjørende selv der de ikke kan gi de tydelige, komfortable svarene.
- Men nettopp i situasjoner hvor forskerne ikke kan frambringe disse klare, entydige svarene, så kan fristelsen bli i overkant stor for politikere til å dra enkeltfunn etter hårene. Hender det at du gremmer deg over politikerkollegers bruk/misbruk av forskningsresultater?
- Om vi snakker om politikere generelt, så hender det at jeg gremmer meg over hvordan politikere bruker forskning. Det hender like ofte at jeg gremmer meg over hvordan forskere opptrer politisk i det offentlige rom uten å være åpne med hvilke agendaer de har. De kan ha helt klare politiske agendaer, hvilket i seg selv er helt legitimt – men hvor de snakker som om de bare viser til Forskningen med stor F. Dette er et problem det er mindre snakk om. Når vi politikere trår feil bli vi som oftest tatt, men jeg mener det er et større problem når forskere opptrer slik, for de forventes å holde en særlig høy standard.
Her fins det som oftest ingen enkle svar.
- Det hender titt og ofte at vi beveger oss i forskningsmessige gråsoner hvor forskningen gir ulike, og til dels motstridende, svar, og vi politikere, og fagfolkene våre, må ta stilling til hvorfor vi tror på akkurat den forskningen, og ikke den, eller de, andre.
Vi tas raskere
- Hvor godt synes du politikerkolleger i din egen regjering kommer ut her, sammenliknet med opposisjonen?
- Det kan ikke være min oppgave å utstede slike karakterer. Men det jeg kan si er at når en statsråd eller en statssekretær beveger seg ut i grenseland, blir det vesentlig raskere lagt merke til enn når politikere utenfor regjeringen gjør det. Slik bør det også være, vi bør holdes til en høy standard.
- Har det hendt at du, eller din faste statsråd Torbjørn Røe Isaksen, har tatt en stille telefon til samme nivå i et annet departement, og sagt at ’du, det der kunne du latt være å si’ i forhold til å anvende forskning til støtte for politiske beslutninger?
- Det har hendt at saker har kommet opp i media, og forskningsministeren har blitt interpellert som forskningsminister, som et slags politi her. Torbjørn har, også i egenskap av å være leder for Høyres programkomite, foreslått opprettelse av et eget vitenskapelig råd. Det er også for å få råd om gode råd om forskning. Slikt kan være krevende, selv om man har de beste intensjoner.
- Når du sier at forskere kan være uoppriktige med sine egne politiske agendaer: Hvem, eller hvilke sektorer, tenker du særlig på?
- Jeg har ikke forberedt noen svarteliste her. Men vi hadde en situasjon med barnehageforskning hvor vi har ganske skarpe, ideologiske fronter, hvor vi i vårt arbeid med en stortingsmelding ble beskyldt for å trekke forskning for langt, og å overse annen forskning. Samtidig er det så skarpe ideologiske skiller innad i barnehageforskningen at noen forsøker å stemple andres forskning som illegitim. Ellers tenker jeg at mange av den tause majoritet av samfunnsorienterte forskere skjønner hva jeg snakker om, sier han.
KDs statssekretær oppfordrer forskere til å være mer frampå når det gjelder å føre ettersyn med hverandre.
- Det jeg savner er at forskere tar fatt i hverandre i det offentlige rom. Det blir litt som hva faktisk.no gjør i å faktasjekke påstander. Man kan tenke seg at den til tider meget skarpe debatten som utspiller seg internt i fagmiljøer, at noe av dette også kunne komme ut i det åpne. Slik kan vi få bort noen av de dårlige argumentene, og sitte igjen med de gode, sier statssekretær Bjørn Haugstad.
