Humørfylt markering for Grensen

Navnet ga seg vel selv da Fortidsminneforeningen ønsket å aksjonere mot NTNUs planer for Grensen. Fra før av er Allsang på Grensen et velkjent TV-program. Formålet med aksjonen var å vise politikerne i Trondheim at innbyggerne ikke godtar at verneverdige hus blir revet for å realisere NTNUs planer om et bygg for kunst, arkitektur, musikk og design (KAM+D).

Torsdag 25. april avgjør Bystyret i Trondheim om universitetet kan gå videre med planene for Grensen.

Det ble solskinn og sang og pianoklang da i overkant av hundre personer møtte opp for å synge gamle slagere med brodd mot dårlig byplanlegging. Selvskreven var visa Pyroman fra Ukerevyen Prinkipo i 1969, som ble første allsang ut:

«Æ e kommunens pyroman,

ein, to, teinn på!

Æ jobbe for ei kron om dan

ein, to og teinn på!

- Et skittent spill

Deretter holdt Jan Bojer Vindheim en appell med brodd mot NTNU.

- Det er ikke NTNU som skal bestemme byplanlegginga. Det er det bystyret, rådmannen og hans fagstaber som skal gjøre. Det er ikke noe tvil om at NTNU i kraft av sin store tyngde har ført et skittent spill overfor innbyggerne og de politiske organene. Det er et press fra Bovim og co som det er vanskelig å stå imot. NTNU må føye seg etter det andre bestemmer, sa Vindheim, som talte i kraft av å være medlem i Fortidsminneforeningen i Trondheim.

Beboere kom ut av husene sine for å delta i aksjonen. Aksjonister fra slaget om Bakklandet på 60- og 70-tallet møtte opp. Arkitekter fra NTNU var til stede og et par politikere fra Rødt sang i vilden sky. NTLs Iver Johnsen mente Grensen kan bli en oase og ville synge for Grensen. Sangkvaliteten hos de fleste kan diskuteres, i hvert fall i de høyere toner, men det sto ikke på innsatsen og humøret.

- Grensen er et verdifullt trehusmiljø som det ikke er så mye igjen av. Det er veldig, veldig feil å rive dette. Det er som et ekko fra hvordan man gjorde det på 70-tallet, sa Samuel Billaud Feragen, som er leder for Trondheim lokallag av Fortidsminneforeningen i et intervju med UA.

- Lytt til erfarne fagfolk

Kunsthistoriker Margrethe Stang ved NTNU kunne ikke vært mer enig. Hun er styreleder i Fortidsminneforeningen sentralt og jobber ved Institutt for kunst- og medievitenskap. Instituttet skal inn i det nye KAM-bygget. Tirsdag aksjonerte hun smilende og syngende mot sin egen arbeidsgiver.

- Jeg jobber med kunsthistorie. Det er derfor et element av faglighet i engasjementet mitt. Planene burde vært annerledes. Jeg er overbevist om at det er mulig å få til et fint bygg et annet sted. Forslaget går på tvers av verneplaner. Derfor hadde det føltes feil ikke å demonstrere. Men enkelt er det ikke, sa hun til UA.

Én faktor som gjør situasjonen vanskelig, er at det er delte meninger på instituttet. Selv ikke i dag diskuterte de temaet under lunsjen, forteller hun.

- Vi prøver å holde diskusjonen i møterom og ikke ellers. Vi har en hyggelig tone på jobb, men enkelte ting blir vi ikke enige om. Det er fint at vi har et demokrati og at det er politikerne og alle de stemmeberettigede i byen som skal bestemme dette.

Stang forteller at hun er ikke så veldig «allsangete» av seg, men synes idéen var kjempegod og et morsomt stunt. Da vi spør henne om hva hun synes om at det nettopp er arkitekter og kunsthistorikere som skal flytte inn der gamle trehus kanskje er revet, får hun blod på tann:

Det er paradoksalt. Vi lærer våre studenter verdien av bygningsmiljøene og at de skal lære av historien. På 60-tallet var det planlagt utbygging av Grensen, som ble stanset i starten av 70-tallet. Da jeg var student, var det plasseringen av operaen som var den store saken. Alle ville ha den på Vestbanen, men kulturminnevernerne protesterte. Tenk så fint det har blitt etter at man la den et annet sted.

Avslutningsvis kommer Stang nesten i påskemodus igjen:

- Romprogrammet er for stort for den tomta som er valgt. Det sier instituttet selv. Lytt til erfarne fagfolk, oppfordrer hun.

Sang, sang og atter sang

Samuel Billaud Feragen mener NTNU burde gå foran med et godt eksempel:

- Det er helt bakvendt når det nettopp er de miljøene som skal erstatte trehusmiljøet på Grensen, som til vanlig står for bygningsvern. Det sender et veldig feil signal, både overfor studentene og for hvordan byutvikling skal gjøres, sier han til Universitetsavisa.

Men egentlig var det ikke så mye prat. Det var sang. Allsang for Grensen. Otto Nilsens «Bilan ska fræm» slo an hos de sangglade og «Lyckliga gatan» likeså:

«Lyckliga gatan du finns inte mer, du har forsvunnit med hela kvarter.

Tystnat har leken, tystnat har sången, högt over marken svävar betongen. När jag kom åter var allt så foröndrat, trampat og skövlat, fordärvet och skändat»

Men melankolien fikk aldri grep om demonstrantene, snart ruslet de i samlet tropp for å nyte en leskedrikk på en av byens puber.