Whitten jobber ved Queen's University i Belfast og har nylig forsvart sin doktorgradsavhandling i politisk teori. Hun har forsket på debattene rundt ytringsfrihet, og hvordan de rådende oppfatningene av disse kommer til kort. Hun er generelt interessert i spørsmål som handler om ytringsfrihet og «hatprat».
For et år siden skrev hun kronikken « Why ‘safe spaces’ at universities are a threat to free speech» I dette intervjuet med UA utdyper hun hva hun mener om disse svært aktuelle temaene, som også blir jevnlig debattert i Norge - først og fremst med eksempler fra USA.
«No platforming», «snowflakes», «safe spaces» og «trigger warnings» er begrep som har dukket opp på utenlandske universiteter de siste årene. «No-platforming» handler om å nekte forskere og studenter med kontroversielle synspunkter en talerstol. Studenter som ikke vil eksponeres for litteratur eller filmer som kan støte dem («trigger warnings»), blir syrlig kalt for snøfnugg. Og «safe spaces» er områder på campus der studenter kan oppholde seg uten å bli konfrontert med fordommer, kritikk, ubehagelige tema eller debatter.
LES OGSÅ: UiBs rektor bekymret for kravene om «safe spaces»
LES OGSÅ: UA-debatten: Kan det skje her?
LES OGSÅ: Den egentlige trusselen mot akademikernes ytringsfrihet
- Ubehagelige tema bør ikke fjernes
Suzanne Whitten forteller i dette e-postintervjuet at da hun begynte på doktorgraden i 2014, skjedde det et skifte i måten de politiske grupperingene håndterte spørsmål om ytringsfrihet på. Ved universitetene hadde ytringsfrihet alltid stått sentralt, men nå begynte studentene i større grad enn før å kreve begrensninger på denne. Hun mener skiftet har sammenheng med økt bruk av sosiale medier.
- Hva vi virkelig bør bekymre oss for er politisk apati, svarer hun når vi spør hva hun synes om «safe spaces» og scenenekt.
Ifølge Whitten er det derfor alltid positivt at unge mennesker engasjerer seg mot urettferdighet og stiller spørsmål ved tingenes tilstand. Når det gjelder «no-platforming» som politisk aksjon, vil hun først og fremst påpeke at ingen har krav på en talerstol. Historisk er det de mektige som har fått boltre seg på talerstolen. Hun avviser derfor ikke at studentene skal ha et ord med i laget om hvem som skal få det privilegiet det er å bli invitert til universitetet for å snakke.
Men:
- Samtidig må vi være klar over at det å ikke tillate kontroversielle debatter, vil være ødeleggende for fordelene med ytringsfrihet: Nemlig frihet og likhet for alle samfunnsborgere, understreker hun.
- Er kravene om «safe spaces» en trussel mot ytringsfriheten?
- Dette avhenger av hvordan vi definerer begrepet. Bør studenter være beskyttet mot trakassering og mobbing i sine læringsareal? Absolutt. Bør vi fjerne ubehagelige tema fra læreplanene fordi disse kan føre til vanskelige diskusjoner? Absolutt ikke, slår hun fast.
Hun er altså ikke enig i den tankegangen som går ut på at følsomme tema bør unngås. Hun viser til abortdebatten, som særlig i de siste årene har vært et stort stridsspørsmål i Irland.
- Mange vil si at en diskusjon om abort i klasserommet bør unngås fordi det kan ramme dem som er personlig berørt. Jeg er uenig. Spørsmålet er følsomt, men jeg har tro på at dyktige lærere kan bidra til at debattene blir lærerike for alle, uavhengig av hva de mener om abort.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Hardkjør mot studenter
Suzanne Whitten forteller at hun finner alt oppstusset rundt «no-platforming» bekymringsfullt. Alt mediebråket i kjølvannet av slike scenenekt har skapt polarisering mellom venstresida og høyresida. De som er nektet en talerstol, bruker dette for alt det er verdt for å skaffe seg større oppslutning, mener hun.
Videre peker hun på at medias søkelys har vært rettet mot venstreorienterte studenter som har stilt krav om at bestemte foredragsholdere ikke skal få snakke. Dette har skapt et inntrykk av at venstresida er motstandere av ytringsfrihet.
- Jeg må si at det som har sjokkert meg mest, er hvor aggressive reaksjonene mot disse studentene har vært. Deres forsøk på scenenekt er ikke alltid rettmessig og bør derfor møtes med saklig kritikk, men de fortjener ikke den uthenginga de har blitt utsatt for, særlig på nettet.
Begge fløyer bedriver scenenekt
Whitten gjentar at ytringsfrihet er utrolig viktig i et demokratisk samfunn, og må forsvares både på universitetsområdene og ellers i samfunnet. I mange tilfeller vil «no-platforming» være i strid med ytringsfriheten. Samtidig finner hun mediekjøret mot det fåtallet studenter som har stilt krav om scenenekt, merkelig.
- Hvis vi er opptatt av å sikre at alle har lik tilgang til ‘den frie markedsplassen for ideer’, da må vi støtte dem som ikke har en stemme og som ikke blir hørt. Bryr vi oss om ytringsfrihet må vi ta et skritt tilbake og se på hvem som i dag faktisk har en mulighet til å ytre seg og hvorfor de har det.
Suzanne Whitten poengterer at det ikke bare er venstreorienterte studenter som driver med scenenekt. I USA finnes det svært mange eksempler på at konservative etablissementer har bedrevet scenenekt av pro-palestinske aktivister, LGBTQ+-støttespillere, sosialistiske kandidater og fagfolk som er for prevensjon og rett til selvbestemt abort.
- Skal vi forbedre debattnivået, er det nødvendig at disse stemmene blir hørt.
- Stempling lite konstruktivt
- Hva mener du om bruken av snøfnugg i debatten om tilstandene på universitetene?
- Stempling bidrar ikke konstruktivt. Som filosof er jeg svært mistenksom overfor forsøk på å sette individer og grupperinger i bestemte båser. Noen ganger bidrar ord til å fornærme folk, andre ganger kan de gjøre skade. Dette er komplekse spørsmål og enkeltpersoner kan ha legitime grunner til å mene det de gjør, eller ikke. Alle som engasjerer seg, og særlig unge studenter, prøver som oftest å finne et ståsted og en tilhørighet.
Et viktig spørsmål for Suzanne Whitten er at det må være mulig å ha ytringsfrihet på universitetene samtidig som studentene trives og utfolder seg. For det første må universitetene i hvert fall ikke kopiere de høyprofilerte, verbale slåsskampene mellom eksperter, som vi har sett på YouTube de siste årene, mener hun. Universitetene må ta vare på argumentene og ikke forfalle til ‘soundbites’ (red.anm: lydklipp, svært korte replikker).
For det andre, fortsetter hun, må det bli lik rett til utdanning. Mangelen på dette er et stort hinder for å sikre ytringsfrihet for alle. Bryr vi oss om ytringsfrihet, må vi også sikre at alle har muligheter til å ta utdanning, slår hun fast.
I Storbritannia er det generelt dyrt å studere.
- Det tredje målet må være å støtte en kultur ved universitet, der studentene føler seg frie til å snakk om de vanskeligste samfunnsspørsmålene. Dette innebærer også at de må snakke med dem de er uenige med, avslutter hun.
LES OGSÅ kritikk mot Dag Rune Olsen: Holocaustbenektere må ikke få slippe til
LES OGSÅ UiB-rektorens svar: Risikabelt å ignore dem som fornekter kunnskap
