- Det er samhold, engasjement og studentliv vi er gode på ved NTNU

“NTNU faller på rankingene” (f.eks: denne: 3 av 5 universiteter faller) er ikke en uvanlig setning vi leser i media. Men når vi uttrykker slike setninger med en skuffelse innebærer det også at vi ønsker oss mot toppen.

Vi sammenligner oss ofte med andre universiteter når vi skal understreke poeng om NTNU. Vi kan lese i Universitetsavisa at NTNU bør gjøre mer som Harvard, eller følge systemene de bruker på Oxford, eller i det minste tenke mer som universitetene som topper Times Higher Ranking. Jeg har selv gjort det i mitt arbeid i NTNUs styre, for det er jo naturlig å se til de beste for å selv bli bedre, er det ikke? Vi vil jo klatre på rankingene, ikke sant?

Når jeg ser tilbake på meg selv sammenligne NTNU med toppuniversiteter får jeg en klump i magen. Vi mennesker har alle en uvane med å sammenligne våre svakheter med andres styrker. Når man sammenligner NTNU med Stanford University for å understreke et poeng glemmer man umiddelbart to ting: NTNU har styrker som Stanford ikke har, og Stanford har svakheter NTNU ikke har.

Jeg har lyst til å fokusere litt på Stanford av en grunn, for jeg var nemlig så heldig at jeg fikk tilbringe et utvekslingsår der fra 2018 til 2019. Jeg valgte Stanford rett og slett fordi det var et kjent universitet. Det var selvsagt en drøm å kunne gå på samme campus som skaperne av HP og Google, og bo bare noen steinkast unna garasjen der Jobs og Wozniak satte sammen den første Mac’en. Men etter å ha vært der en stund forsto jeg at medaljen hadde en bakside, og at den baksiden var mer skjult og trist enn som så.

Stanford er et toppuniversitet, og det vet de. De er som regel blant topp fem universiteter i verden, og de trives på toppen. Det gjør at de får mange søkere, mange gode søkere, og mange søkere med mye penger. Dette fører til tre uheldige konsekvenser; én ubehagelig, én trist og én ubegripelig.

Den ubehagelige konsekvensen er at det koster å gå på toppuniversitet. Skal en NTNU-student ta et utvekslingsår på Stanford må man regne med å betale rundt femti tusen dollar. Dette kommer i tillegg til en skyhøy boligpris. Selv måtte jeg betale 1700 dollar i måneden for å bo sammen med fem medstudenter i et lite hus i Menlo Park. Jeg klarte meg takket være ymse stipender, men det er ikke tilfellet for mange amerikanere som er fullstendig avhengig av foreldrenes penger for å kunne studere. Dette skaper et enormt press på studentene til å komme hjem til mor og far med gode karakterer, men også et enormt press på foreleserer til å gi gode karakterer. Det er bare å google “grade inflation” for mer om dette.

Den triste konsekvensen er stresset man føler som student. På NTNU har jeg vært i uheldige situasjoner der jeg har følt at jeg må “konkurrere” med mine medstudenter i å gjøre mest arbeid, være mest opptatt og være mest sliten. På Stanford tar man dette til neste nivå. Det holder ikke med å få gode karakterer og gjøre mer enn anbefalt arbeid, for du skal heller ikke gi inntrykk at det var noe særlig jobb. Det er stas på Stanford å virke uthvilt, ta lengre pauser, gå sakte og snakke rolig, for det er jo så lett alt sammen! Dette gir opphav til “Stanford Duck Syndrome”: Se for deg en and rolig svømme over en dam. Vi som ser på anda vil se at den svømmer rolig av gårde uten bekymringer. Ser man derimot under vann vil man se at anda padler for harde livet for å holde seg flytende.

Den ubegripelige konsekvensen er en sum av de to forrige pluss en rekke andre faktorer jeg ikke har nevnt, nemlig den skremmende depresjonen blant studenter. Vinteren 2019 tok to studenter sitt eget liv på Stanfords campus. Den første var en materialteknologistudent som ble funnet død på laben av labkameratene tidlig om morgenen. Den andre var Kelly Catlin, toppstudent i datateknologi, og sølvmedaljevinner fra Rio-OL. Hun har blitt stående igjen som et symbol for det som i ettertid har blitt kalt “Stanford mental health crisis”. I et intervju hun gjorde kort tid før selvmordet forteller hun at livet på universitetet var som å sjonglere med kniver, og at hun en dag ville komme til å miste en kniv.

Studentene gikk ut og protesterte mot Stanfords mangel på tiltak under “mental health crisis”. Spesielt kritiserte de at Stanfords lovverk tillater å midlertidig utvise studenter med mental helse-utfordringer, noe studentene ser på som diskriminerende og som de tidligere har saksøkt Stanford for. Under en besøksdag for high-school-elever april samme år troppet protesterende studenter opp med plakater for å fraråde de nysgjerrige besøkende elevene til å søke seg til Stanford.

I samtale med NTNU-studenter som har studert ved andre toppuniversitet som Harvard og Berkeley, samt artikler jeg har kommet over, vet jeg at slike historier er langt i fra unikt for Stanford.

Jeg skal heller ikke være så naiv og si at dette heller er utenkelig på NTNU. Duck syndrome finnes sikkert på våre campuser og jeg er sikker på at det er studenter her som er deprimerte, og med selvmordstanker, og som bør søke hjelp.

Det jeg allikevel tør å påstå er at vi på NTNU har et språk som tillater en student å si at man er sliten og lei, og at man trenger hjelp. Det er det samme språket som tillater meg å fortelle besøkende videregåendeelever at NTNU er krevende, men det er utrolig spennende og med så mange fine folk! Studenter på NTNU vet at det finnes bedre universiteter der ute, og NTNU har heller aldri hevdet at de er best på alt. Og det, det er helt greit.

Da jeg fortalte studentene på Stanford at jeg var fra NTNU så var det overraskende nok UKA og Revolve de hadde hørt om, ikke våre strategiske satsningsområder, SFF-er og meritterte undervisere. Og jeg skjønner det godt. NTNU kommer nok aldri til å toppe Times Higher Ranking, og vi kommer ikke til å få like mange nobelprisvinnere per kvadratmeter som Harvard. Det er samhold, engasjement og studentlivet vi er gode på her på NTNU, og etter min mening i verdensklasse. Det er dette vi burde skryte av når vi prater med resten av verden, og det er dette som gjør meg stolt av å være student ved NTNU.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.