Snart 102 år og aktuell med ny forskningsartikkel

I 1960 kom Helge Ingstad til L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland. Her fant han noen hustufter som minnet om de norrøne bosettingene han hadde gravd fram på Grønland. Både radiologiske undersøkelser som daterte hustuftene til ca. 1000 e.kr., og gjenstandsfunn bekreftet at det dreide seg om en norrøn bosetning. Helge Ingstad hadde funnet vikingenes Vinland.

Våren 1962 reiste palynologen Kari Egede Henningsmoen til L'Anse aux Meadows for å jobbe sammen med ekteparet Helge og Anne Stine Ingstad på New Foundland. Ved hjelp av blant annet pollenanalyser skulle Henningsmoen avdekke vegetasjonshistorien og endringer i havnivået i området.

For kaldt for vindruer

– Min oppgave var i første omgang å finne ut hvordan klimaet var i området rundt år 1000, forteller Henningsmoen.

Hun fastslo at det ikke var varmt nok til vindruer på denne tiden, noe som støttet opp under teorien om at Vinland betyr sletteland og slett ikke har noe med vin å gjøre.

Den første sesongen bodde hun i telt. Hun og en ung mann som også deltok på ekspedisjonen, hadde hvert sitt telt. Helge og Anne Stine Ingstad delte et telt.

– En natt var det et fenomenalt uvær, og vi søkte alle sammen tilflukt i det store kjøkkenteltet. Gulvet var tett, men det var ikke taket, og du kan tenke deg hva som skjedde, sier hun.

Vannstanden steg til alle fire til slutt satt med bena i vann. Dagen etter fikk de to kvinnene flytte inn i huset til en gårdeier i nærheten. 

I 1968 reiste Henningsmoen tilbake for å gjøre ytterligere undersøkelser. Hun beskriver samarbeidet med ekteparet Ingstad som godt, og arbeidet som morsomt, men når hun ser tilbake, er det ingen av de utallige prosjektene hun har arbeidet med i årenes løp, hun vil trekke fram som høydepunkter.

– Alt jeg har forsket på, har vært spennende, sier hun.

– Det var et tilbud jeg ikke kunne takke nei til

Kari Egede Henningsmoen vokste opp på Frøen i Oslo, med en far som var elektoringeniør og en mor som var hjemmeværende, slik mødre stort sett var på den tiden. Men moren hadde noen usedvanlige hobbyer. Blant emnene som opptok henne var slaviske språk og hieroglyfer. Moren spilte dessuten piano.

– Jeg prøvde meg også litt på piano, men talentet manglet, erkjenner Henningsmoen.

Men hun hadde som barn også en annen hobby, å samle planter i herbarium. Det første kurset Henningsmoen tok, da hun begynte å studere høsten 1943, ble derfor et kurs i botanikk. Men kurset ble kortvarig. Universitetet i Oslo stengte samme høst, og Henningsmoen måtte utsette studiene til etter frigjøringen. 

Etter fullført grunnfag i botanikk og kjemi i 1947, ble hun spurt om hun kunne tenke seg å skrive hovedfagsoppgave under veiledning av professor Knut Fægri i Bergen. Han hadde som en av de første i Norge, tatt i bruk pollenanalyse.

– Det var et tilbud jeg ikke kunne takke nei til, sier hun. 

I Bergen lærte hun også å analysere diatomeer, populært kalt kiselalger. Dette er en algetype som primært finnes i sjøvann, og Henningsmoen brukte denne metoden i sin forskning på landhevninger. 

– Jeg har alltid blitt behandlet bra

I hovedfagsoppgaven som ble publisert i 1950, beskriver Henningsmoen vegetasjonshistorien i to myrer i Østfold. 

Med stipend fra Forskningsrådet gikk hun deretter i gang med å ta prøver i myrer og tjern i Vestfold. 

Da stipendet gikk ut, ble hun ansatt som vitenskapelig assistent ved Norges geologiske undersøkelser (NGU), og i 1958 ble hun NGUs første kvinnelige statsgeolog.

Å være kvinne i en tid hvor akademia var dominert av menn, har hun aldri opplevd som et problem, forteller hun.

– Jeg har alltid blitt behandlet bra, og jeg var heldig og fikk raskt et godt nettverk. 

I 1962 giftet hun seg med geologen Gunnar Henningsmoen. 

Da NGU samme år flyttet til Trondheim, valgte Henningsmoen å bli værende i Oslo.

Hun fikk først et vikariat, og senere fast jobb på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo hvor hun underviste studenter i botanikk. 

Men det var først da hun på slutten av 60-tallet fikk en fast stilling på Geologisk institutt, at hun fikk anledning til å undervise i det som stod hennes hjerte nærmest, analyse av pollen og diatomeer.

Et varmt og omsorgsfullt menneske 

Vi møter Kari Henningsmoen i lokalene til Geologisk institutt sammen sammen med palynologen Helge Høeg. Henningsmoen er fortsatt jevnlig innom instituttet, og når hun kommer, er det som regel med Høeg som samarbeidspartner. De har kjent hverandre helt siden han ble hennes første hovedfagsstudent på slutten av 60-tallet. 

Henningsmoen var med og veiledet hovedfagsstudenter helt til hun var 84 år. I festskriftet som ble utgitt i anledning hennes 100-årsdag, får hun gode skussmål fra flere tidligere hovedfagsstudenter, kan Høeg fortelle.

– Hun beskrives som svært grundig i sitt arbeid, men også som et varmt og omsorgsfullt menneske. På instituttet var hun en ressurs. Det var alltid åpent hus hjemme hos Kari, kommenterer han.

Når Kari reiste tilbake til Vestfold på 60- og 70-tallet for å ta nye prøver med stadig bedre utstyr, var Helge Høeg ofte med som feltassistent. Andre ganger var hennes bror Hans Olav Egede Larssen eller hennes mann Gunnar Henningsmoen med ut i felten.

Selv har Høeg fortsatt å utføre pollenanalyser og senere også analyser av trekull, både som midlertidig ansatt på utallige prosjekter, og som innleid via eget selskap. Høeg er også kjent som mannen som startet med pollenvarsler for allergikere, og for sine analyser av honning. 

En tverrfaglig forsker

I festskriftet til Henningsmoens hundreårsdag blir hun beskrevet som en tverrfaglig forsker som har beveget seg uanstrengt mellom forskningsfeltene botanikk, palynologi, geologi og arkeologi.

Da arkeologen Charlotte Blindheim i årene 1954 til 1974 gjorde arkeologiske utgravninger ved Kaupang i Vestfold, ble Henningsmoen kalt inn. Det ble hun også da Dagfinn Skre i år 2000 begynte nye utgravninger på Kaupang.

Utgravningene ledet av Skre, ble også starten på det Helge Høeg litt spøkefullt omtaler som pensjonisttriumviratet, et samarbeid mellom Kari Henningsmoen, han selv og geologen Rolf Sørensen.

De tre arbeidet sammen også ved utgravningene ved E18, Brunlanesprosjektet, som startet i 2007, og på Vestfoldbaneprosjektet som ble satt i gang i 2010. Sammen har de tre også videreført Henningsmoens studier i Vestfold og Telemark.

Siste gang de var ute i felten sammen var i 2020. Da var Henningsmoen 97 år, han selv 73 år og Sørensen 81 år.

I år blir det sannsynligvis utgitt en ny artikkel med hele triumviratet samt biologen og vannkjemikeren Veronika Gälmann, på forfatterlisten. 

Trolig blir tittelen «Holocen vegetasjonshistorie og landhevning i søndre Vestfold og sørøstre Telemark. I: The Stone Age in Telemark. Archaeological Results and Scientific Analysis from Vestfoldbaneprosjektet and E18 Rugtvedt-Dørdal». 

Jeg har ingen oppskrift

Kari Henningsmoen fyller 102 år 30. mai. Like rask til bens som tidligere, er hun ikke, men hun går fortsatt opp de 39 trappetrinnene til leiligheten sin på Frogner, og hun er fortsatt en god diskusjonspartner i faglige spørsmål, kan Helge Høeg fortelle.

– Kari har hukommelse som en elefant, sier han.

– Hvordan har du klart å holde deg så sprek, så lenge? vil vi vite.

Det er et spørsmål Kari Henningsmoen har fått før.

– Jeg har ingen oppskrift, svarer hun.

– Jeg har ikke levd spesielt sunt. Jeg har levd et helt vanlig liv.