Snart et år med pandemi: Tid for forfordeling

De siste par ukene har jeg støtt på ordet "forfordele" fire ganger: Fire ulike situasjoner, fire ulike personer. Samtlige brukte det i den "nye" betydningen, at den som er forfordelt har fått for mye. Altså det motsatte av den "tradisjonelle" betydningen, som Språkrådet kaller det på hjemmesida si, hvor den som blir forfordelt får for lite. Jeg har stort sett sluttet å bruke ordet, etter som det gir lite mening å bruke et ord som både betyr "å få for mye" og "å få for lite" på samme tid, og spørsmålet er jo om alle andre som også bruker ordet i den "rettaste" betydningen - igjen for å bruke Språkrådets betegnelse - tenker det samme, når det stort sett er "for mye"-betydningen jeg støter på i det daglige.

Men jeg kan ikke fri meg fra en viss irritasjon over Språkrådets eller ordbokredaksjonens manglende vilje (eller evne?) til å gå inn og bare si at noen ganger er det faktisk slik at noe er rett og noe galt. For det er ikke slik at utbredte misforståelser nødvendigvis er forutbestemt til å bli ny standard. Et anekdotisk eksempel: En gang leste jeg Per Egil Hegge påpeke at det ikke heter "å stikke under en stol", men "å stikke under stol". Dette var helt fremmed for meg og nesten kontraintuitivt - jeg er ganske sikker på at jeg fram til da stort sett bare hadde hørt den første varianten. Men hvem vil risikere i fredstid å bli konfrontert med "Per Egil Hegge sier at..."? Ikke jeg, i hvert fall! Det er mulig det bare er innbilning, men nå hører jeg nesten bare "å stikke under stol" - ikke så reint sjelden med henvisning til Hegge, faktisk. Så helt uten påvirkningskraft kan han ikke være.

Men selv Per Egil Hegge forutsetter en standard. Og hva er konsekvensen av en språkpolitikk hvor hva som er rett og hva som er galt defineres ut ifra faktisk bruk? Det er for eksempel dette: At Språkrådet anbefaler å bruke "forfordele" i den "tradisjonelle" betydningen, samtidig som de anbefaler å finne alternative formuleringer som alle forstår, fordi ordet kan misforstås. Samtidig som de mener ordet er for viktig til å "la det skure". Og samtidig som de to ulike betydningene framstår som likestilte i Bokmålsordboka på nett. Hvilket i praksis gjør ordet ubrukelig.

Det er ikke helt uforståelig at Språkrådet eller leksikografene i Bergen fører en slik praksis. For bare tiår siden førte myndighetene en språkpolitikk som aktivt forsøkte å implementere samnorsk som et fellesnorsk skriftspråk basert på en blanding mellom bokmål og nynorsk. Det gikk ikke så bra. I andre land er det vanlig at det er armlengdes avstand mellom språkrøktere og myndighetene. Det behøver heller ikke å være udelt positivt. Sterk grad av normering, om det nå er i radikal eller konservativ lei, kan gi resultat som på ulike måter kommer i kraftig utakt med den faktiske språkutviklinga – noe nyere norsk språkhistorie gir mange og rike eksempler på. Slik sett er det forståelig at norske språkmyndigheter har en mer forsiktig og deskriptiv tilnærming. Men i en del tilfeller – som med pendelord som «forfordele» - vil en praksis hvor statlige språkmyndigheter ikke bare unnlater å ta stilling, men aktivt inntar ikke-standpunktet som posisjon, bidra til å forsterke tendenser som Språkrådet tilsynelatende mener er deterministiske eller skal forløpe "naturlig". Det er en selvmotsigende posisjon. I alle fall virker det åpenbart at en de facto anerkjennelse av to diametralt motsatte betydninger vil bidra til å framskynde ordets død, eller at «forfordele» får et langt og rikt etterliv i sin motsatte betydning, fordi alle som er klar over at ordet har en «tradisjonell» betydning, overlater det helt og holdent til dets øvrige brukere, og bærer sin lette gremmelse i det skjulte.

(Jeg utelukker ikke at dette temaet sorterer naturlig inn under kategorien "Etter snart et år med pandemi").

Dette innlegget er en bearbeidet versjon av noe Trond Åm skrev på sin egen Facebook-side.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.