året som gikk
Meningen med alt sammen er 42 - eller var det 23
I Haikerens guide til galaksen finner vi denne fortellingen om superdatamaskinen Dyp Tanke som brukte 7,5 millioner år på å computere seg fram til hva som, dypest sett, er meningen med livet, universet og all ting. Til sist ble svaret spyttet ut:
Tenk på et tall.
42.
Dyp Tanke la deretter til at svaret må betegnes som meningsløst, all den tid de som instruerte den, selv aldri hadde noen aning om hva spørsmålet var.
I norsk akademias univers er det endelige svaret på all tings mening et annet tall:
23.
Det er antall kvadratmeter som kan avsettes til enekontorer på norske campuser. Hvordan herværende statlige etat kom fram til dette tallet, er like obskurt som for Dyp Tankes del. Det er bare sånn. Heller ikke dette tallet kan man forvente at vi mennesker er i stand til å forstå – fordi ingen vet hva det opprinnelige spørsmålet var.
Det vi imidlertid vet, er at tallet er 23. Tallet, og begrepet Statens arealnorm, har fulgt oss i endel år nå. For egen del dukket det sist opp da jeg intervjuet Statsbyggs administrerende direktør Harald Nikolaisen i en unnselig sak i vår. Han gjentok omkvedet «statens arealnorm ligger fast.»
Hvorfor det, egentlig, kan man undre seg over, mens det går en kule varmt i UAs spalter om campusprosjektet – og det forhold at de 23 kvadratmeterne ligger VELDIG FAST har fått debatten til å låse seg totalt. Så når rektor Anne Borg, i intervjuet jeg gjorde med henne like før jul, redegjør for den pågående prosessen med å kna sammen campusprosjektet til framlegging for NTNUs styre, har hun tre begrensninger å forholde seg til. Disse er absolutte. 1: Bygging på maks 91 000 kvadratmeter. 2: campussamlingen får ikke koste mer enn 5,75 milliarder kroner. 3: Statens arealnorm ligger fast.
Man skjønner at det må settes et tak for hvor stort areal nye NTNU får breie seg utover. Området hvor samlet campus skal ligge er tross alt ikke veldig stort. Det går også an å forstå at det går en grense for hvor mye penger man får bruke. Så kan man mene at den grensa er satt for lavt – at det er en grense, gir uansett mening.
Men 23?
Statens arealnorm på 23 kvadratmeter dukket først opp i et rundskriv fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2015. Statssekretær Paul Chaffey hevdet den gangen at tallet var forskningsbasert (han viste ikke til Dyp Tanke), men da Dag Hellesund i På Høyden ettergikk påstanden endte han til slutt ved en e-post fra Chaffeys departement som gikk som følger:
«Arbeidet med arealnorm har vært en pågående prosess fra høsten 2013. En viktig del av prosessen har vært å gjennomgå den forskningen som finnes. Her viser jeg til svaret du fikk i mailen mandag og de lenker du selv viser til. Vi har ikke noe ytterligere å tilføye i denne saken.»
'Ikke noe ytterligere å tilføye.'
Man kan tenke seg at det sitter en navnløs byråkrat – vi kaller ham for enkelthets skyld byråsjef Dyp Tanke – i departementet i årene 2013-2015 og i sin monumentale visdom resonnerte seg fram til tallet 23 som det meningsbærende prinsipp for all statlig bygging heretter. Det framgår av den historiske konteksten at hensikten var å berede grunnen for åpne kontorlandskap, endog clean desk, i offentlige kontorbygg. Mer komprimerte, mer kostnadseffektive bygninger var målet. Siden har flere ting hendt. En pandemi skjedde, og folk er ikke like lystne på å sitte i åpne arealer og puste inn alle andres basiller.
Man kunne tenke seg at noen tok en telefon til herr Tanke og ba ham tenke på et tall en gang til. Eventuelt overlate til den enkelte byggherre å tenke selv.
