Antirasisme er en lovpålagt lederoppgave

I UA 16. februar skriver ISA-student Marlen Devold et godt innlegg om kravene som stilles til NTNUs ledere i arbeid mot diskriminering og for et godt læringsmiljø for studenter. Hun kommer med en betimelig påminnelse om at Øyvind Eikrem sin opptreden i offentligheten har skapt usikkerhet om hvorvidt alle studenters rett til et godt læringsmiljø ved ISA vil ivaretas med Eikrem som instituttleder, gitt hans søknad om denne jobben. Eikrems svar der han hevder at Devold forfekter et «antirasistisk evangelium» vitner om at han verken tar Devolds bekymring på alvor eller er kjent med de juridiske forpliktelsene til antirasistisk arbeid som alle instituttledere og NTNU som institusjon har. Universitets- og høyskoleloven er ikke et evangelium eller en ideologi. Det er heller ikke likestillings- og diskrimineringsloven. Det er helt tydelig behov for en påminnelse om hva slags arbeid for inkludering og mot diskriminering ledere ved NTNU er forpliktet til å bidra til.

§ 4-3 i Universitets og høyskoleloven pålegger institusjonenes «å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 13». Denne paragrafen definerer trakassering som «handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 forbyr diskriminering på grunnlag av «kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt.» Det spesifiseres at «Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk». Med rasisme menes nettopp slik direkte eller indirekte diskriminering eller trakassering, som med hensikt eller konsekvens rammer mennesker ulikt på grunnlag av slike forhold. NTNU har plikt til å aktivt og planmessig motarbeide diskriminering og trakassering, og dette ansvaret for å arbeide mot blant annet rasisme ligger hos NTNUs ledelse på alle nivå.

Dette innebærer at Devold har helt rett i at instituttledere og andre ledere ved NTNU må gjøre antirasisme i kraft av sin posisjon. Hvorvidt de personlig identifiserer seg med begrepet er ikke relevant.

NTNU har naturligvis tatt konsekvensene av sin plikt til å motvirke all diskriminering og trakassering i sin politikk for likestilling og mangfold der det står at «ansvaret for en inkluderende og mangfoldig arbeids- og organisasjonskultur ligger til syvende og sist hos NTNUs ledelse på alle nivåer, som er ansvarlige for at det tas aktive og bevisste grep for å skape et mer likestilt og mangfoldig universitet.» Samtidig vil jeg påpeke at politikken har betydelig utviklingspotensial når det gjelder å konkretisere hva arbeid mot diskriminering og trakassering på andre grunnlag enn kjønn innebærer. Likevel håper jeg NTNU oppfyller den lovpålagte plikten til å jobbe aktivt mot trakassering og diskriminering på alle grunnlag, på alle nivå i organisasjonen.

Devold peker også på en rekke viktige fagspesifikke forhold for sosialt arbeid. Jeg oppfordrer herved mine kolleger som er fast vitenskapelig ansatte ved ISA til å bidra til å belyse hvordan antirasistisk sosialfaglig praksis er akkurat like lovpålagt som antirasistisk universitetsledelse, og til å støtte opp om studenter som Devold som reiser viktige svært viktige spørsmål for faget og universitetet.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.