Fasiha Hassan fra Sør-Afrika tildeles Studentenes fredspris for 2019

– Jeg var sjokkert. Det var surrealistisk. Jeg hadde virkelig ikke forventet det.

Det har kun gått noen uker siden sørafrikanske Fasiha Hassan fikk nyheten om at hun vil bli overrakt Studentenes Fredspris 2019. Siden den gang har flere studiedager på Witwatersrand i Johannesburg kommet og gått, og rutinene har igjen overtatt.

– Jeg står opp, som regel uten frokost. Jeg er ikke akkurat en morgen-person. Forelesningene starter klokken åtte, men for å være helt ærlig så drar jeg ikke på så mange av de, sier Hassan.

LES OGSÅ: Fredspris fyller 20 år

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Studenthverdagen i Johannesburg og i Trondheim virker på overflaten ikke så ulike. Hun sitter på rommet med notater og bøker liggende i både sengen, på gulvet og på skrivebordet. Bildesignalet på Skype-samtalen er kornete og hakkete, men stemmen hennes er høy og klar.

Som leder for studentunionen på nasjonalt nivå i Sør-Afrika, må hun stadig i møter med kunnskapsdepartementet, lokale myndigheter, og andre studentledere. Tid til studier blir det alltids.

– Jeg har to bachelorgrader, en i økonomi og en i juss. Jeg skal ikke lyve, det har vært stressende. Matvanene mine er forferdelige og jeg drikker mye energidrikker. Men det jobber jeg med å forbedre. I tillegg blir jeg forhåpentligvis masterstudent i juss neste år.

Strukturelle forskjeller

I 2015 var hun en av initiativtakerne til kampanjen #feesmustfall, en kampanje som hadde som mål å avvikle studiepenger og viske ut strukturelle forskjeller i høyere utdanning.

– Utdanning er finansiert gjennom tre kanaler i Sør-Afrika. Subsidier, privat sponsing, og viktigst av alt, skolepenger. Etter at høyere utdanning ble åpent for alle i 1994, stod subsidiene så å si stille, mens skolepenger gikk kraftig opp.

Sør-Afrika er fortsatt et land preget av raseskiller, hvor maktstrukturer fortsatt sørger for at store deler av den fargede befolkningen opplever mangel på landets ressurser.

– Problemet er også større enn kun skolepenger. Store deler av den fattige befolkningen i periferien mangler tilgang på mat, og foreldre må jobbe store deler av dagen uten å tilbringe nok tid med barna. De går inn i en svært svekket skolesektor, uten sosial og kroppslig utvikling. Mange folk i Sør-Afrika forstår ikke at unge fattige ikke er skikkelig utstyrt til å fullføre en grad i høyere utdanning.

Hassan er vokst opp i en familie med god råd, men har fått kjenne på kroppen at hun har vært i en privilegert posisjon i forhold til resten av hjemlandet.

– Begge foreldrene mine var store apartheid-motstandere. Jeg var født i de siste levemånedene av regimet, og satt ofte og lekte med leker mens foreldrene mine satt i møter med politikere like ved. Det kunne tidvis være skummelt for en liten jente å befinne seg i så mange ukjente omgivelser hele tiden, men til syvende og sist er jeg kjempeglad for at jeg var en del av det. Det har gjort meg bevisst på hvor mye jobb som kreves i å skape et demokrati og hva det egentlig betyr å være et fritt menneske.

Fra 20 til tusener

I 2013 økte skolepengene med ti prosent. Det følgende året steg de atter ti prosent, og i 2015 varslet regjeringen en økning på 13 hele prosent. Hassan, som var studentleder ved Witwatersrand universitet i Johannesburg på den tiden, og flere medstudenter la frem bevis til styret ved universitetet at en slik økning slettes ikke var nødvendig i henhold til budsjettet.

– Styrelederen annonserte dermed at de skulle votere hvorvidt de skulle følge regjeringens forslag om økningene. Styret har kun to studentrepresentanter av til sammen 20. Så klart tapte vi. Det var da vi bestemte oss for at “okei, vi protesterer”, sier hun, og med det var kampanjen #Feesmustfall født.

Onsdag 14. oktober stod Hassan og vennene hennes opp tidlig og gikk til campus, hvor de satte seg ned foran porten slik at ingen kom seg inn. Det medførte en “shutdown” av all undervisning den dagen.

– Noen var sure for at vi valgte å forhindre undervisningen. Men saken er at skal man få folk til å høre etter må man utfordre dem. Man må gjennom ikke-voldelig handling få de til å kjenne sinne og ubehag for å forstå budskapet. For oss var det viktig at folk forstod at det å bli stengt ute av universitetet er en virkelighet store deler av landets befolkning opplever daglig.

Styret ved universitetet hadde ikke forventet denne demonstrasjonen, og heller ikke følgene av den. I løpet av dagen hadde protestantene gått fra rundt 20 i antall til over 200. Bare noen dager senere var det ingen vits i å telle lengre. De var flere tusen.

– Vi ble kontaktet av studenter ved andre universiteter som ville høre om demonstrasjonen vår. De ville demonstrere selv. Den følgende mandagen var hele universitetssektoren i Sør-Afrika ute av drift. #Feesmustfall hadde fått egne bein å stå på, sier Hassan.

Protestene resulterte i at president Jacob Zuma frøs økningen i skolepenger, og lovte en kommisjon som skulle undersøke mulighetene for å fjerne skolepengesystemet. Seieren for initiativtakerne hos #Feesmustfall ble kortvarig da utdanningsministeren i august året etter varslet en økning på åtte prosent.

Den 12. oktober, nesten på dagen ett år siden protestene startet året før, forbereder Hassan og flere andre studenter seg nok en gang for å okkupere universitetets områder for å protestere.

Men denne gangen er også sørafrikansk politi klare.

Krigssone

– Protestene i 2016 ble veldig problematisk for oss. Allerede før demonstrasjonene startet hadde campusområdet blitt oversvømt av opprørspoliti. Det som hadde vært et universitetsområde var nå en krigssone, forteller Hassan.

Det bryter ut slagsmål mellom studentene og politistyrkene. Politiet bruker gummikuler mot flere av demonstrantene. Blir man truffet på kloss hold, kan det være livsfarlig. Et pansret politikjøretøy er på vei inn på universitetets eiendom, og Hassan og flere andre studenter tar hverandre i armene og danner en lenke for å hindre kjøretøyet i å komme inn. Politibetjenten stopper bilen, åpner døren, og lener seg ut med et våpen siktende mot mengden. Han har Hassan rett i siktet.

– Jeg er en veldig spirituell person, så jeg begynte å be, forteller Hassan.

I stedet for et skudd, blir mengden av studenter heller truffet av en pepperspray-lignende væske som treffer demonstrantene i øynene. Hassan blir spart idet hun snur hodet andre veien. Bak henne har politiet blitt mer trigger-happy enn tidligere.

– En venn og kollega av meg forsøkte å veilede noen studenter vekk fra området. Hun blir stoppet av en politibetjent, og idet hun snur ryggen til blir hun skutt 13 ganger i ryggen. På sykehuset senere estimerer legene at hun ble skutt på mellom 1-3 meters hold, noe som er ulovlig.

En annen venn brekker benet på flukt bort fra politiet. Når medstudenter stormer til, får de beskjed av en politibetjent at de vil bli skutt om de forsøker å hjelpe henne.

– I andre byer hadde noen av demonstrasjonene gått ut av kontroll, og studenter hadde ødelagt offentlig eiendom. Og det fordømmer jeg på det sterkeste. Men ved Witwatersrand gjennomførte vi kun en fredelig, ikke-voldelig demonstrasjon, og politiet gjorde det om til voldelige opptøyer.

Hassan sier hun klarer å slå av de traumatiske minnene fra den dagen for over to år siden.

– Men høye lyder gjør noe med meg fortsatt, sier hun.

I dag jobber hun og resten av #feesmustfall med å skaffe amnesti for studenter som fortsatt er fengslet for demonstrasjoner.

– Utdanning er eneste veien til frigjøring

I 2017 annonserer Zuma at høyere utdanning skal være gratis for studentene i Sør-Afrika, og i 2018 lover den nyinnsatte presidenten Cyril Ramaphosa det samme. Ifølge Hassan er det fortsatt mange utfordringer med å inkludere alle i høyere utdanning.

– Vi har det du kan kalle historiske “hvite institusjoner” fra apartheid-tiden som har bedre lokaler, bedre forelesere, og bedre infrastruktur enn “sorte institusjoner”, som har måttet ofte klare seg selv. Vi sliter fortsatt med arven etter dette systemet, fordi de samme standardene eksisterer på lærestedene i dag. Ingen har orket å investert i de tidligere sorte institusjonene, forteller Hassan.

Selv om de i dag er nærmere målet om gratis utdanning for alle enn noen ganger før, så eksisterer det fortsatt strukturelle forskjeller som gjør det vanskelig for fattige å studere.

– Fattige studenter har ikke råd til næringsrik mat, pensum, eller skikkelig boplass. Flere studenter sover i biblioteker og pc-saler. Jeg kjenner til og med en jente som sov i et toalett. Skal vi sikre alle tilgang til høyere utdanning må vi ha en altomfattende tilnærming til problemet.

Hassan jobber daglig med å overtale myndighetene om å investere mer i høyere utdanning. For henne er det galskap å la være.

– Utdanning er den eneste måten man kan virkelig frigjøre seg selv fra fattigdom, og det gjelder like mye for Sør-Afrika som hvilket som helst annet land. For oss i #feesmustfall er utdanning et offentlig gode som skal romme alle. Unge som får seg en utdanning har ikke bare muligheten til å hjelpe seg selv, men også sin familie og fellesskapet.

Bærekraftig fredspris

Hassan er langt fra ferdig i sitt arbeid, og håper at fredsprisen kan spille positivt inn.

– Å motta fredsprisen er først og fremst et symbol på anerkjennelse på at det vi jobber for er det riktige. Men for meg er det viktig at vi kan gjøre fredsprisen om til noe bærekraftig – noe som vil leve lenger enn både deg og meg. Uansett om det skulle vært et utvekslingsprogram, eller et prosjekt for å utvikle studieferdigheter, vi trenger noe som varer.

Hun tar en pause for å vente på at Skype-signalet skal slutte å hakke.

– Hvis ikke så er ikke prisen noe annet enn en fin ting å motta.

Vi begynner å avrunde samtalen, og kommer inn på temaet om studentdemonstrasjoner gjennom historien. Vi er enige om at studenter virker ofte å være de første til å fylle gatene når det begås urett i et demokrati.

– Det er kanskje fordi vi føler oss som en del av et fellesskap av intellektualisme og kritisk sans. Muligens fordi vi befinner oss i en livssituasjon hvor vi er lært til å ikke uten videre akseptere en situasjon.

Ingen av oss er sikre på hvorfor. Er det fordi man er mer høyrøstet når man er ung? Er man mer energisk og radikal, og nekter å sitte stille når man opplever urettferdighet? Hassan selv tror det ligger noe i det.

– Vi mangler rett og slett evnen til å vende det andre kinnet til.