Siden 1996 har organisasjonen METU LGBTI+ Solidarity (heretter referert til som Solidarity) kjemper for skeive studenters rettigheter ved Middle East Technical University (METU) i den tyrkiske hovedstaden.
– Vi blir utfryst av universitetsledelsen. Vi har tidligere søkt om å være en offisiell organisasjon tilknyttet universitetet, men vår søknad ble avslått. Begrunnelsen var: "Det finnes ikke homofile studenter ved METU", sier Özgür Gür.
Han snakker med Universitetsavisa direkte fra Tyrkia, via nettjenesten Google Meet, sammen med medstudent og kollega Melike Balkan.
De representerer organisasjonen, men regner ikke seg selv som ledere.
Les juryens begrunnelse for tildelingen av Studentenes fredspris her.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Özgür forteller at de har en flat ledelsesstruktur, men at det er praksis at de som har vært med lengst og har mest erfaring skal lære opp de nyere medlemmene. Han og Melike er studentene med lengst ansiennitet for øyeblikket, med sine seks år som medlemmer.
– Vår hovedoppgave er å bidra til trygge omgivelser for både studenter og ansatte ved METU som tilhører LHBTI-bevegelsen, og sørge for at de har mulighet til å ytre seg og leve ut sin identitet på campus, forklarer Melike.
Opplever støtte fra studentene
De forteller at universitetsledelsen ved METU stadig skryter av det yrende organisasjonslivet hos studentmassen, men at de har understreket at Solidarity ikke er en del av dette.
– De forsøker å skape splid mellom oss og resten av studentmassen, men det har fungert ganske dårlig. Vi opplever sterk støtte fra de andre studentene og en del av de ansatte, forteller Melike.
De forteller at toleransen for LHBTI-personer har vært voksende i Tyrkia utover 2010-tallet. Denne toleransen fikk likevel et skikkelig tilbakeslag i kjølvannet av sommeren 2016, da fraksjoner innen det tyrkiske militæret gjennomførte et kuppforsøk mot president Recep Erdogan.
Forbød LHBTI-arrangementer
Kuppforsøket medførte en nasjonal unntakstilstand, og i november 2017 besluttet guvernøren å forby LHBTI-arrangementer i Ankara-provinsen. Et lignende forbud hadde på dette tidspunktet spredd seg til flere tyrkiske byer.
– Det gjaldt ikke bare offentlige arrangementer, men også nesten alle private møter vi hadde. Dette inkluderte gruppemøter hvor det eneste vi gjorde var å snakke om og diskutere egen seksualitet.
Etter kuppforsøket i 2016, og i den politiske uroligheten som fulgte ble det vanskeligere for Solidarity å holde arrangementer.
– Myndighetene og de lokale styresmaktene vil så klart ikke gå ut åpenlyst og si at de er imot LHBTI-miljøet. I stedet legger de ned forbud mot arrangementene vi arrangerer, og begrunner det med at de er nervøse for at det vil føre til vold og opptøyer, sier Özgür.
Steile fronter
Melike og Özgür forteller at synet på LHBTI-personer i Tyrkia har skapt to motpoler.
– Det er en forskjell i synspunkter mellom myndighetene og den tyrkiske befolkningen for øvrig. Mens myndigheter har en fiendtlig innstilling til oss og stadig sprer propaganda om LHBTI-miljøet, så merker vi en voksende aksept blant det tyrkiske folk, forteller Melike.
Hun viser til undersøkelser som viser at spesielt den yngre delen av Tyrkias populasjon er svært tolerante overfor LHBTI-miljøet.
– Det er en utbredt statlig propagandamaskin på den ene siden, og en stor ansamling folkelig støtte på den andre, legger Özgür til.
Nektet av politiet
Solidarity og deres støttespillere kjempet videre for å få lov til å holde arrangementer. I april 2019 konkluderte en domstol at siden forbudet mot disse arrangementene var satt på ubestemt tid, så var den grunnlovsstridig.
Forbudet ble dermed opphevet, og allerede i mai planla de en Pride-markering på campusen på METU.
– Det var 7-8 av oss som møtte opp på stedet hvor Pride-paraden skulle starte den dagen, og vi hadde satt opp noen telt i god tid før. Etter at forbudet ble opphevet måneden før var vi helt overbevist om at ingen kunne stoppe oss fra å holde markeringen, sier Özgür.
Plutselig ankom opprørspoliti stedet, med flere av betjentene i full utrustning, og ba dem om å ta ned teltene.
– Vi blånektet og viste til at forbudet mot arrangementer ikke lenger var gjeldende, men de var ikke interesserte i å høre på oss.
Mener de ble utlevert av rektor
Özgür og Melike dro straks til politistasjonen og snakket med politimesteren. De siterte grunnloven og viste ham lovteksten som ga dem rett til å holde paraden.
Selv ikke han ville høre.
Da Özgur og Melike returnerte til paraden hadde flere deltakere begynt å møte opp og politiet var fortsatt der. Det var da de først opplevde at det var noe med situasjonen som ikke stemte helt.
– Politiet fortalte oss at vi hadde to minutter på oss til å forlate området, hvis ikke ville de starte å arrestere folk. Og ene betjenten sa: "Melike og Özgür, vi kommer til å arrestere dere først". Vi hadde ikke oppgitt navnene våre til politiet, men de visste fortsatt hvem vi var, forteller Melike.
Det skulle vise seg i ettertid at det var rektoren ved skolen som hadde kontaktet guvernøren i Ankara og politiet, og ytret bekymring vedrørende paraden. Han hadde en uke før paraden bedt Solidarity om å avlyse, og ment at den var ulovlig. De tror det er via denne beskjeden til politiet at identiteten deres ble kjent.
Özgür og Melike ønsket ikke å utsette andre Pride-deltakere for fare denne dagen.
– Selv om vi visste at vi hadde loven på vår side, så ville vi ikke risikere at noen ble skadet. Så vi oppløste oss, sier Özgür.
– Begynte å skyte gummikuler
Selv om folkemengden oppløste seg, fikk Melike og Özgür samlet deltakerne på nytt i en annen del av byen.
– Vi ville tale til deltakerne om de grunnlovsstridige handlingene fra politiet, og snakke om vår rett til å ytre oss. Folk fortjente å vite at politiets handlinger var ulovlige, forteller Melike.
Det var da politiet dukket opp igjen, og denne gangen kom det ingen advarsler om arrestasjon.
– De begynte å skyte gummikuler og sprayet oss med tåregass. En venn av oss pådro seg nesten hjernerystelse da han ble slått i hodet, og en annen ble holdt nede av seks politimenn og ble tatt kvelertak på, fortsetter Melike.
Deretter begynte politiet å arrestere. Melike og Özgür var to av de første som ble anholdt.
Totalt 22 personer ble arrestert, deriblant en professor som jobbet ved universitetet. 19 av dem ble til slutt siktet av politiet.
Voldsomt sinne
Melike forteller at situasjonen gikk veldig inn på henne.
– Jeg fikk en forferdelig følelse i meg. Vi var ansvarlige for paraden, og nå ble unge og eldre som bare ville støtte oss banket opp og arrestert.
Hun beskriver samtidig et voldsomt sinne som bygget seg opp.
– Alt vi gjorde var å arrangere en fredelig parade, og hadde universitetsledelsen og guvernøren i Ankara bare lyttet til oss og anerkjent våre grunnlovsfestede rettigheter så hadde ikke dette skjedd. Vi ville holde en fredelig tilstelning som feirer kjærlighet og aksept, og vi ble frarøvet den opplevelsen.
Özgür nikker enig.
– Jeg ble svært overrasket. Vi fikk ingen advarsel, de bare gikk rett mot oss og startet å bruke vold. Jeg ble redd.
Kan få fengselsstaff
Senere da det kom fram at politiet handlet på oppfordring av rektor ved METU, tok Solidarity saken til en administrativ domstol.
Domstolen slo fast at paraden var lovlig. Det domstolen imidlertid ikke kunne gjøre, var å frikjenne de siktede.
– Siden vi ble arrestert må saken tas opp i en straffedomstol, sier Özgür.
– Vi har vårt på det rene, og vi skal bruke den administrative domstolens konklusjon for å underbygge vår sak i straffedomstolen. Passende nok er rettsaken satt til å begynne 10. desember, FNs menneskerettighetsdag, legger Melike til.
Om de 19 siktede skulle bli dømt er sjansen liten for fengselsstraff, siden ingen av dem er dømt for kriminelle handlinger tidligere. For Melike og Özgür er situasjonen litt annerledes.
– Siden vi har anerkjent at vi var arrangørene, så kan vi forvente strengere straffer enn resten om vi skulle bli dømt. Men vi står fast ved at arrestasjonen og siktelsen er grunnlovsstridig, sier Melike.
– Covid-19 har gitt flere utfordringer
De forteller at det har vært et tøff tid de siste årene for organisasjonen, med en stadig mer iherdig kamp om å kunne ytre seg fritt og å kunne samles.
– I tillegg har pandemien gitt LHBTI-miljøet større utfordringer. Flere har måttet reise hjem til familier som ikke er særlig støttende, og til og med kan være voldelige. Flere har mistet deltidsjobbene, og transpersoner som er avhengig av medisiner og hormonbehandling har mistet mye av tilbudet, forteller Özgür.
I likhet med resten av verden, har de tydd til mye mer kommunikasjon via nettet den siste tiden.
– Når vi ikke kan møtes på grunn av smittevern forsøker vi heller å nå ut til medlemsmassen digitalt, og inviterer stadig til sammenkomster via strømming hvor vi kan diskutere saker og lufte våre tanker, sier Özgür.
Fornøyd med anerkjennelsen
Özgur måtte dessverre forlate intervjuet før innspurten, men Melike fortsetter og begynner å snakke om Studentenes fredspris.
– Vi ble utrolig overrasket og glade. Vi var heldige nok da vi ble nominert, men å vinne? Vi er veldig beæret over det hele, forteller hun.
Hun beskriver tildelingen som et stort lysglimt i en ellers noe mørk tid.
– Det føles veldig godt å oppleve internasjonal solidaritet og at prosjektet vårt blir anerkjent som fredsprosjekt. For det er det virkelig, sier hun.
Pandemien gjør fortsatt alt av reising utfordrende, men hun håper at de kan besøke Norge og Trondheim.
– Jeg har veldig lyst å delta i debattene, og diskutere likheter og forskjeller mellom våre to land. Jeg har lyst å gi folk et innblikk i et Tyrkia som de kanskje ikke hører like mye om i media.
– Man skal ikke kimse av studenter
Melike håper at fredsprisen kan være til hjelp når kampen deres fortsetter.
– Det gir oss en verdifull internasjonal eksponering, og gir oss mulighet til å inngå samarbeid med flere europeiske partnere.
Hun mener man absolutt ikke skal kimse av studenter når det kommer til fredsarbeid.
– Studenter har en voldsom politisk kraft. At opphevelsen av forbudet mot LHBTI-arrangementer i 2019 i det hele tatt skjedde er på grunn av studenters engasjement verden over, som viste sin støtte til oss.
Hun legger til arbeidet deres handler om aksept og anerkjennelse av menneskerettighetene på et generelt grunnlag, ikke bare innen LHBTI-miljøet.
– Vi står for eksempel sammen med både miljøforkjempere og urfolksbevegelser. Vi kjemper for et mangfoldssamfunn.
Frykter ytre høyre
Kampen for LHBTI-rettigheter foregår globalt, og Melike anerkjenner at mye av utfordringene også er globale.
Hva anser du som den største trusselen mot LHBTI-personer i dag?
– Det er et stort og vanskelig spørsmål. Jeg tror jeg vil si at krefter fra ytre høyre er noe av det farligste.
Melike forklarer at det er et problem som sprer seg veldig lett over landegrenser.
– Vi ser at myndighetene adopterer en del av hatretorikken som kommer fra ytre høyre. Mye av tendensene rundt trakassering og forfølgelse av LHBTI-personer i Tyrkia er inspirert fra Polen. De internasjonale høyreekstreme nettverkene er veldig organiserte, og da er det viktig at vi som frihetsforkjempere er like godt organiserte tilbake, sier hun.
I kampen for ytringsfrihet, og frihet til å elske og være hvem man vil, mener Melike at samhold er det viktigste våpenet.
– Vi opplever stadig at politiske krefter prøver å ta denne friheten fra oss. Det viktigste er at vi ikke lar sinne og frustrasjon føre til at vi mister oss selv oppe i det hele.
Selv om saken står i fokus, så er de opptatte av å fortsatt bevare samholdet i organisasjonen og i miljøet. De skal ha det gøy sammen, og vie tid til hverandre.
– Det er sånn man bygger fred.
