Halvtom sal tre dager til ende

- Jeg må gå et annet sted og ta bilder. Det ser så dumt ut med så mange tomme stoler.

En av de mange fotografene var misfornøyd med utsikten. Minutter før Thomas Seltzer og Siri Lill Mannes kom ut på scenen for å dra publikum gjennom første dag av The Big Challenge, var salen halvtom. I hvert fall den delen av salen som var forbeholdt de med festivalpass. Den delen hvor det var utsolgt.

Borte var staffasjen og den nesten religiøse følelsen fra Starmus - festivalen som overbeviste NTNU om at vitenskapsfestivaler er bra, men at en kan gjøre det bedre selv - tilbake sto en forsøksvis mer folkelig festival.

På storskjermen dukket Edward Snowden opp. Hovedattraksjonen var med via video fra Moskva, men frem til han begynte å snakke om den frie journalistikkens kår i Moskva fungerte det helt feilfritt.

- Ikke tilfeldig, mente noen av tilhørerne.

I motsatt ende av første etasje fra inngangene var det satt av områder til både workshops og utstillinger. I utstillingsrommet satt en mann med telefonen sin. Bannere, stoler, skjermer og annet var det der. Men ingen mennesker. Et par tok en selfie i workshop-rommet.

Akademika hadde satt opp en midlertidig bokhandel som fristet med NTNU-produkter og bøker fra foredragsholdere. Noen av dem også signerte.

- Rolig dag for deg også? spurte en av de ansatte.

Dag 2

Mandag begynte det å virre med politifolk. Med og uten uniform - med og uten våpen. Oppmerksomheten ble ledet mot bakdøren.

Med strøkne skjorter, polerte smykker og rak rygg sto de klare til å ta imot hedersgjesten, både rektor, festivalkoordinator og ordfører. En halvtimes tid senere var det publikums tur til å ta ham imot da beskjeden kom over høytaleranlegget i Store sal:

«Please rise for the crown prince of Norway».

Og med det fikk halvparten av salens stoler seg en liten pause. For selv ikke når det andre av de mest kjente navnene på programmet, Stephen Fry, sto for tur var det mer enn halvtomt i Olavshallens store sal.

I utstillingsrommet var det fremdeles tomt. Det gjaldt også workshop-rommet.

Til vårt provisoriske kontor i en av de nedlagte billettlukene kom en, ifølge seg selv, eldre dame gående. Skulle ha billetter til en konsert. Skjønte raskt at hun hadde kommet feil.

- Kanskje dere er interessert i å skrive om hvor dyrt det er? Det er i hvert fall alt for dyrt for oss to pensjonerte akademikere, sa hun.

- Det kan jeg godt skrive om. Hva heter du?

- Du kan bare skrive at det var ei sur gammel kjerring som sa det, var svaret.

Men prisen kunne da umulig være årsaken til at salen sto halvtom? Utsolgt er jo utsolgt.

Dag 3

I foajeen sto en kar fra Sintef på scenen og snakker om masseprodusert skreddersøm. Søppelbøtter som blir noe mer enn bare søppelbøtter i det de får bedriftens eller institusjonens logo på seg og blir en del av profileringen. Snaut 20 personer hørte på.

Ved inngangen til Store sal var det fritt leide for alle som hadde billett.

- Sett dere så nært scenen som mulig, gjentok dørvakten hver gang noen kom ruslende inn.

Tirsdagen var mandagen lik. Og søndagen. Under halvparten av salens seter var i bruk. Ved veggen sto festivalkoordinator Karl Asmund Olsson.

- Kan du forklare meg noe?

- Jeg kan i hvert fall prøve.

- Hele dette området, med unntak av noen reserverte plasser, er for personer med festivalpass, ikke sant?

- Ja.

- Og det er utsolgt for festivalpass?

- Ja.

- Så hvorfor er det halvtomt for tredje dag på rad?

- Vi vet ikke. Beste gjetning er at det er bedrifter som har kjøpt inn billetter til ansatte som ikke kunne komme likevel. For ifølge billettsalget skulle det vært fullt her nede og halvfullt oppe. Men vi klør oss i hodet. Noe lekkasje har vi sikkert også til andre ting som foregår parallelt, men…

Tilbake til utstillingsrommet. Der sto det en gjeng ungdommer som hadde utstilling. Ellers var det tomt.