Universiteter under press: - Hvor er engasjementet?

Reformer er den nye normalen innen akademia. Universitetet endres, og endres igjen. Strategisk styring er kommet for å bli også i denne sektoren. Hvordan er det å være akademiker eller kommende akademiker i denne nye virkeligheten?

I et møte på Litteraturhuset mandag kveld ble universitetenes møte med nye styringsregimer diskutert. Det ble mer en samtale enn debatt, ettersom panelet var samstemte i sitt kritiske perspektiv på moderne universitetsledelse. I den godt besøkte salen satt blant annet prorektor Anne Borg og dekan Olav Bolland.

I panelet satt Dag Hessen, Bente Rasmussen, Aksel Tjora og Sigrun Haugdal Hitland, de tre førstnevnte professorer, sistnevnte psykologistudent ved NTNU. Samtaleleder var Emil Øversveen.

Runaway seleksjon

Forsamlingen var stort sett enig om at presset mot å «produsere» forskning og studenter utgjør mye av forklaringen på det som går i feil retning. Biologiprofessor Dag Hessen ved UiO trakk fram et vitenskapelig begrep i sin beskrivelse av hva han opplever skjer med presset på publisering.

- Dere kjenner betegnelsen Runaway seleksjon? Der konkurransen låses fast i et ødeleggende sidespor. Vi ser denne utviklingen innen akademia også, mente han.

Det handler om ensidig press på kvantitativ publisering. Her pekte sosiologiprofessor Bente Rasmussen på presset samfunnsvitere og humanister har bedrevet for å få uttelling for tunge arbeider hvor man ikke sjelden er eneansvarlig.

Rasmussen slo tidlig an tonen når det gjelder strategisk ledelse. Man jobber for å framstå som unik og ender opp med å se ut som alle andre.

- Man ser det i måten NTNU framstår på, med det som ble opplevd som en ny og moderne profil – og så ser man svært mange andre universiteter som framstår med den samme profilen.

LES OGSÅ: Den farlige veien mot et akademisk AS

LES OGSÅ: Målstyring er et fantastisk verktøy som brukes feil

- La dem beholde alle sine mål

Men presset i retning av økt strategiproduksjon kan også vendes til forskernes fordel, anførte sosiologiprofessor Knut H. Sørensen fra salen.

- NTNU har i sitt strategidokument løftet fram 35 strategiske mål. Det er veldig viktig at de holder fast ved alle disse strategimålene, for da får de aldri gjennomført noen av dem. Dermed kan vi som jobber der ute, fortsette som før.

Fra en annen posisjon i salen tok Arve Hjelseth, også han NTNU-sosiolog, opp tråden.

- Jeg hadde forbannet meg på at jeg aldri skulle ta det nye akronymet i bruk ved opprettelsen. Nå sier jeg «NTNU» og det er greit. Ledere sier 'men det gikk jo bra' med den nye universitetskonstruksjonen. Men en grunnleggende forklaring på at det går så bra ved NTNU er at folk gir blaffen i de luftige spekulasjonene som lå til grunn for fusjonen i 1996, sa han, og indikerte at man gjør best i å fortette å blåse i strategiene.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Her kan du lese alt stoffet vi lager fra festivalen .

Makkverket

Tjora ga sitt besyv med fra scenen:

- Man kan i grunnen gi blaffen i ganske mye av slikt strategiprat. Så lenge vi unngår for mye styringsiver som korrumperer dette, styrer vi butikken bra selv.

Det ferskeste eksemplet på forhatt strategiproduksjon er EY-rapporten som foreskriver kutt av opp mot 364 årsverk over en tiårsperiode, og slik hente ut en gevinst på nær to milliarder kroner.

- Jeg antar folk flest har sett Tjora rive i stykker EY-rapporten i Universitetsavisa. Det forunderlige er hvordan et system kan bestille et slikt makkverk, kommenterte Hjelseth.

LES OGSÅ: Her river Tjora EY-rapporten i stykker

LES OGSÅ: Konsulenter mener NTNU kan kutte 364 årsverk

- Det er så stille

Det manglet ikke på engasjement i salen. Samtidig undret flere seg over hvor engasjementet der ute er. Student Haugdal Hitland kom flere ganger tilbake til studentenes passivitet i forelesningssalene.

- Det er så stille der. Man spør lite. Jeg har hatt med studenter fra lenger sør i Europa som kommenterer nettopp det, sa psykologistudenten.

- Man viser til gruppearbeid, at der skjer det saker og ting, folk jobber sammen og engasjerer seg. Men la oss være ærlige – i gruppeprosjekter er det som regel én person som gjør hele jobben.

Til dette kommenterte Tjora at studentene rett og slett må ta seg sammen. Rasmussen sa seg ikke uenig i det, men hun påpekte at det er flere her som kan ta seg litt sammen.

- Hvor er de engasjerte professorene? Det er flere her som må begynne å bry seg.