Vitenskapens kår i en tid med skråsikkerhet

- Den viktigste faktoren for tillit er integritet. Hvorvidt en har de «rette» intensjonene og motivene. Det er der tilliten oftest ryker, sa Rachel Botsmansom var foredragsholder under The Big Challenge.

En undersøkelse gjennomført av Kantar TNS på vegne av Norges Forskningsråd sommeren 2017 viser at det skorter på tilliten til forskning i den norske befolkningen.

I undersøkelsen sier syv av ti seg enige i at politikere kun bruker de forskningsresultatene som underbygger deres egne synspunkt, og mellom fire og fem av ti sier seg enig i at forskningsresultater ofte er kjøpt av industri eller myndigheter, og dermed ikke til å stole på. 

Botsman er ekspert på tillit og teknologi, har skrevet bøker om temaet og foreleser om temaet ved Oxford universitet. Hun er ikke enig i den klassiske tankegangen om at transparens er måten å øke tillit på.

- Transparens gir ikke mer tillit. Transparens gir mindre behov for tillit. Den virkelige fienden til tillit er bedrageri, sa hun.

- Illusjonen om informasjon kan være skumlere enn mangel på informasjon når en skal ta avgjørelser om hvorvidt en har tillit til noe eller noen. Problemet er at enkelte tillitssignaler er sterkere enn andre, og at vi gjerne ser det vi ønsker å se.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Misbruk av usikkerhet

Under vitenskapsfestivalens første dag pekte den britiske medisineren Ben Goldacre på at en av måtene å sørge for mer tillit til forskningen på er å faktisk publisere alle funn. Men en ting er hva som publiseres, noe annet er hvordan det formidles.

- Det er klart at populistisk kommunikasjon har gjort det vanskeligere å få frem nyansene i forskning. Samtidig er det stadig sterkere krav til at forskning skal bidra til å løse samfunnsutfordringer, at beslutningene skal være basert på kunnskap. Og når forskningen blir del av en politisk beslutning, blir den også skyteskive for ulike interesser, sier Helene Ingierd, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi.

Hun har nettopp gjort ferdig en bok om forskning og interessekonflikter hvor hun er redaktør, og kjenner godt til problemstillingene som ble reist under vitenskapsfestivalen onsdag.

- Ofte er spørsmålet hvordan usikkerhet i forskning formidles, og hvordan andre aktører bruker eller misbruker denne usikkerheten til sin fordel. I dagligtalen er jo usikkerhet noe negativt, mens anerkjennelse av vitenskapelig usikkerhet er et gode og egentlig et tegn på kvalitet. Det viser at forskeren evner å gi et klart bilde av den relative sikkerheten som kjennetegner funnene. Men det er det vanskelig å formidle, fortsetter Ingierd.

- Det er mange som snakker om at det er en krise i forskningen og at kvaliteten rett og slett er blitt dårligere, men en annen viktig dimensjon ved det hele er nettopp tilliten til forskningen som formidles. Og det igjen er avhengig av hvordan forskning fremstilles og brukes i samfunnsdebatten. Mange av aktørene som bruker eller utgjør et ledd i formidlingen av forskning har ikke den samme forståelsen av hva vitenskap er. Det trengs en bedre forståelse av hva vitenskap er og av at usikkerhet ikke nødvendigvis er negativt.

- De dumme er sikre på at de vet best

Folk som formidler, leser og bruker forskning må rett og slett bli litt smartere. Som Stephen Fry sa da han gjestet festivalen:

- De som er dumme er sikre på at de vet best. De smarte vet at de ikke vet.

En som har forskningen til å dra den påstanden et hakk videre er Jason Reifler, professor i statsvitenskap fra Universitetet i Exeter.

default default default

Under The Big Challenge viste han blant annet til hvordan det fremdeles er en stor andel som tror vaksine kan føre til autisme, selv om alle forskere er enige om at det ikke er noen sammenheng.

Gjennom sin forskning på falske nyheter og hva folk tror på og ikke av informasjon, har han konkludert med at jo større tro en har på vitenskapen, desto større tilbøyelighet har en til å endre mening.

- Vi så i flere forsøk at korrigerende informasjon slo tilbake og førte til at flere trodde på det som var galt ettersom de ikke stolte på at det som sto i avisen stemte. Samtidig var det tilfeller hvor vi ikke så at informasjonen slo tilbake, fortalte Reifler.

Fellesnevneren for tilfellene hvor det slo tilbake, var at personene som trodde på det som var feil tilhørte en gruppe som var mer tilbøyelig til å tro på feilen i utgangspunktet. 

- Når en ser på resultatet av korrigerende informasjon er det slik at jo mer tro personer har på seg selv, desto mindre tilbøyelige er de til å endre mening. Mens de som stoler på eksperter gjerne skifter meninger ofte, sa han.