«Democracy Dies in Darkness» lyder Washington Posts motto. Opphavsmannen sies å være Bob Woodward. Noen synes det er i overkant svulstig – konkurrenten New York times holder seg til det mer prosaiske «All the News that´s Fit to Print.»
Universitetsavisa er ei bitteliten nettavis i et land med et innbyggertall som utgjør omtrent halvparten av antall dagpendlere inn og ut av Shanghai. Vi har så langt ikke sett behov for å ordne oss eget slagord. Det er slikt monarker driver med, har jeg tenkt – «Alt for X.» «For Y - i tiden.» «Guds hjelp, folkets kjærlighet, Z´s styrke.» Denslags. Likevel. Kanskje et fyndig motto ikke var så dumt?
Om vi skulle gjøre det, måtte vi tatt utgangspunkt i saksfelt som engasjerer våre lesere over tid. Hvilke tema setter fyr i kommentarfeltet, fyller opp innboksen i ytringspalten, sender lesertallene i taket? Når og i hvilken sammenheng oppstår denne følelsen av at noe står på spill?
I dette krysningspunktet, hvor lesertall, debattiver og opplevd betydningstyngde konvergerer, er det at man som ansvarlig redaktør kan kjenne seg litt glad på avisas vegne. Her fyller UA sin misjon. Og slik er det. Men det er noe mer her.
Tore Oksholen er ansvarlig redaktør i Universitetsavisa.Foto: Thor Nielsen
Karl Popper skrev The Open Society and its Enemies under andre verdenskrig. Boka er et oppgjør med totalitære ideologier og et forsøk på å anvende kritisk vitenskapsteori på politikken. Poppers tese er at sunne politiske strukturer prioriterer å korrigere feil løpende, heller enn å oppfylle storartede visjoner. Til dette behøves en kritisk offentlighet.
Så var det dette med motto. Midtnorsk debatt har denne: «Vi elsker debatt.» Kanskje noe i den retning ikke er så dumt? At konfrontasjonen i seg selv er målet. Ja til krangel og munnhuggeri. Jo høyere temperatur, jo bedre. Kjør debatt!
Men om vi konsulterer Popper, faller entusiasmen. Et sentralt poeng hos ham er nemlig at toleranse for alskens meninger kan trekkes så langt at det ender i sin motsats. Han kaller det toleransens paradoks: «Unlimited tolerance must lead to the disappearance of tolerance. If we extend unlimited tolerance even to those who are intolerant, if we are not prepared to defend a tolerant society against the onslaught of the intolerant, then the tolerant will be destroyed, and tolerance with them.»
Man skal ikke tolerere intolerante meninger. I forlengelsen: Man skal ikke tolerere i hjel, jatte med, oppfatninger man mener er ute på viddene. Man skal ta strid. Ikke for stridens egen skyld, men fordi man finner det utålelig å la meningen stå uimotsagt.
I en slik kontekst er ikke pågående debatt selve poenget, derimot et tegn på at feilkorrigering pågår.
Åpenhet omkring politiske prosesser er en forutsetning for pågående feilkorrigering. Norge kåres til verdens mest åpne samfunn. Det er strålende. Hvordan ser dette ut ved Norges største universitet?
Det står vel ikke så verst til. Ledere på ulike nivåer er jevnt over tilgjengelige. Diskusjonene i hovedstyrets møter kan følges direkte. Når det gjelder etterlevelse av offentlighetsloven sliter NTNU med underkapasitet på innsynsforespørsler og med løpende journalføring, her har man litt å gå på. I det store og det hele fungerer det imidlertid bra. Men jeg har noen undringsspørsmål.
For det første undrer jeg meg over hvor godt orientert og oppdatert medlemmene i NTNU-styret er i alle spørsmål. Behandlingen av Ocean Space Centre (når kommer det norske navnet?) er en god illustrasjon. Når en gruppe forskere sender et brev til styret, et brev fylt av uro og sterk kritikk av prosessen, kan man spørre seg om styret her har gjort jobben sin. Dette inngår i en diskusjon om hvilken funksjon NTNUs øverste organ skal ha – som organ for kontroll, eller for å strø sand på beslutninger som i realiteten alt er fattet.
Her er det på sin plass å påpeke at det er langt på vei opp til styrets medlemmer selv å avgjøre hvilken rolle man vil at styret skal ha. Tilbake til Poppers tese: Sunne politiske strukturer sørger for å korrigere feil fortløpende.
For det andre undrer jeg meg over hvordan det står til med åpen, kritisk offentlighet hos NTNUs partner Sintef. Jeg minner om brevet nevnt ovenfor: Der de skriver at Sintef Ocean «har utført en markedsanalyse, men til nå ikke gitt innsyn i denne. Likevel veier den tungt i vurderingen rundt samfunnsøkonomisk lønnsomhet rundt realiseringen av sjøgangsbassenget,» slår de fast, og fortsetter: «Manglende åpenhet rundt markedsgrunnlaget for en slik stor investering i forskningsinfrastruktur for vårt fagfelt er problematisk. Vi kan ikke forstå hvordan beslutninger kan tas på et slikt grunnlag.»
Det åpne samfunn er et ideal og en nødvendighet for at gode beslutninger fattes. Motstanden mot åpenhet kommer fra ulikt hold.
Ved nærmere ettertanke tror jeg det ikke er så viktig med eget motto. Det holder med oppfordring til saklig, edruelig debatt. Her vil jeg få benytte anledningen til å anbefale filosofen Arne Næss' seks normer for saklighet, slik Anine Kierulf refererer i sin lille bok «Hva er ytringsfrihet.»
Å idiotforklare meningsmotstanderen er som regel enkel sak. Det er bare å konstruere kontekster hvor opponentens argumenter framstår som dumme/ondsinnede/irrelevante.
Å tolke meningsmotstanderen i beste mening, til og med la hens argumenter få framstå som fornuftige, det er ofte en krevende øvelse, men verdt anstrengelsen - om ønsket er, gjennom korrigering av feil, nå det beste resultatet.
