Trygt plassert i de utrygge tider

Ledere ved NTNU har i det siste uttalt seg om at verden er blitt et utrygt sted. De påpeker tendensene til økt polarisering, fake news og aktører som ikke vil oss godt, og omtaler verden som en kjempe på leirføtter som knaker i sammenføyningene. Dette betyr at vi forskere trengs mer enn noen gang, vi skal være mer synlige og helst dokumenterbart samfunnsengasjerte. Samtidig gjør utviklingen at mange helst vil krype opp i elfenbenstårnet sitt og låse grundig.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

Verden er blitt et utrygt sted

Verden er blitt er utrygt sted. Det skjedde så fort også. Noen få uker, så er en hel masse uomtvistelige sannheter snudd om på. Visepresidenten i USA har i årevis åpent erklært at universitetene er fienden. Norske forskere i internasjonale samarbeid er med rette svært bekymret over at deres forskningsmidler, forskningsdata og infrastruktur kan forsvinne. Og enda har vi ikke sett på større sammenhenger, bekymringene for framveksten av den totalitære politikken, mulige troppeforflytninger, og hva med USAs mange forhåndslagre i Norge?

Dermed kjennes det utrolig fristende å klatre opp i det beryktede elfenbenstårnet, dra opp stigen etter seg, og sette på noe fin musikk til å overdøve støyen utenfra. Da kjennes det meste fredelig og fint; til og med omskriving av manus, en forsinket fagfellevurdering eller korrektur på en artikkel kan gi “flow” i slike stunder. Før en gløtter opp og ser overskriftene igjen.

Dermed er det ikke så rart at selv oppegående folk innfører periodevis nyhetsnekt, “news detox”, for å klare å komme seg gjennom hverdagen. Det kan til og med være sunt for helsa.

Samfunnsoppdrag og formidling

Likevel er budskapet fra ledelsen tydelig. Det har lenge vært en økende krav at universitetene skal dokumentere hvordan de interagerer med samfunnet rundt. Forskere skal fokusere på å løse problemer som samfunnet melder inn, mens mange forskere påpeker at grunnforskningen, nysgjerrighetsdrevet forskning, har størst mulighet til å løse samfunnets utfordringer før de blir identifisert. Likevel, ingen betviler at samfunnet rundt oss bestemmer vår eksistensberettigelse.

Før år 2000 var det ingen som snakket om akademias eller universitetets “samfunnsoppdrag”. Omkring og etter strukturreformen forekommer denne termen overalt (Retriever).

Dessuten er NTNUs formidlingsrapport nylig framlagt. NTNUs prorektor for samfunnsansvar og formidling avviser at forskeres formidlingsansvar må byråkratiseres, men er tydelig på at ansatte skal formidle og delta i samfunnsdebatten som en lovfestet del av yrkesutøvelsen. Budskapet er klart. Vi kan ikke mure oss inne, men øke kontaktflaten mot samfunnet.

Plus ça change, plus c’est la même chose

Mange formidler jo en del del fra før. Og hvis ikke, så er det er jo bare enda en liten endring oppå alle andre. Tåler du denne, så tåler du denne. Vi er jo en sektor som er vant til omstilling.

En doktoravhandling fra UiO og Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) viser at bedrifter som har gjennomført organisatoriske endringer, var plaget med negative langtidseffekter på flere forhold i arbeidsmiljøet i lang tid etter at endringen var overstått. Videre hadde ansatte i disse bedriftene en økt risiko for omfattende psykiske plager i opptil tre år etter at endringene hadde funnet sted, særlig hvis bedriften hadde gjennomført flere påfølgende endringer.

Det må det være lov til å si at NTNU (og akademia generelt) har gjort. Det har vært en populær øvelse å omtale oss som en sektor som er lite vant til omstilling. Det har hendt at jeg har blitt ganske frustrert over denne omtalen, som jeg oppfatter som urettferdig på grensen til det bevisst krenkende. NTNU har vel levd i en konstant endringsprosess siden det ble født i 1995? Jeg nevner i litt tilfeldig rekkefølge, og lista mangler fremdeles mye:

Kvalitetsreformen, kvalifikasjonsrammeverket, Bolognaprosessen, nytt gradssystem, økte krav til internasjonalisering, økte krav til ekstern finansiering, økte krav til organisert pedagogisk utviklingsarbeid, økte krav til kvalitetssikring, økte krav til publisering (tellekanter), ABE-reformen, digitalisering, stadig nye læringsplattformer (It’s learning, Blackboard, Canvas, Inspera, andre sensurplattformer.), videoforelesninger, fjernundervisning, BOTT (økonomisystem), PAGA (ferie, reiseregninger, etc.), bestillingssystemer, forskergrupper, forskningstermin i utlandet, krav om utenlandske medforfattere, stadige revisjoner av emnebeskrivelser, læringsutbyttebeskrivelser, utvikling av nye utdanninger og studieprogram, gjennomgående undersøkelser: ARK, tidsbruk; NTNU-fusjon, omlegging av emnestørrelse, reorganisering vertikalt og horisontalt, NTNU CAMPUS, tverrfaglighet, høringer, samlokalisering, utdanningsledelse, lederutdanning, nye læreplaner i skolen, rammeplaner, stadig nye «løft», årvisse emneevalueringer, rapporter, digitale pensumlister, etc., etc., etc.

“Toxic academia”

Denne konstante endringsprosessen kommer på toppen av alle de andre faktorene som gjør at akademia i mange år er blitt omtalt som et ugjestmildt sted. Termen “toxic academia” finner vi både på sosiale medier og i forskningsartikler, og de siste trekker fram en rekke årsaker til at akademia er en særlig utsatt arbeidsplass. “Høy rolleoverbelastning, lav score på adekvate jobbtilbakemeldinger, liten reell deltakelse i viktige organisatoriske beslutninger, lav anerkjennelses- og belønningspraksis, arbeidstider, overbelastning og rapporteringsregimer”. I tillegg øker frustrasjonen dess mer “institusjonelt stress” de ansatte opplever, dess mer ledelsens politikk går på tvers av det de ansattes opplevde behov og ønsker.

Den før nevnte doktoravhandlingen om følgerne av konstante endringsprosesser konkluderer med at god ledelse er utrolig viktig i slike situasjoner. Inkluderende, rettferdig og støttende lederatferd, forutsigbarhet, medbestemmelse og opplevd kontroll, alt dette minsker risikoen for psykiske og andre helseplager, og sykefravær hos de ansatte. Kort sagt: In a world where you can be anything, be kind.

Er det helt sikkert at det er helt nødvendig, akkurat nå, at ledelsen, som alltid, flagger NTNUs avhengighet av “sultne ansatte”? Kanskje de ansatte skal få lov til å føle seg mette og trygge på de områder det det er mulig? Trygge ansatte presterer bedre, ifølge forskningen sitert her.

I utrygge tider er vi helt avhengig av tillit i alle retninger. Ledelsen må ha full tillit til at de ansatte spiller på lag og presterer alt de kan. Og vi ansatte må kunne stole på at de tildels store og skremmende endringene vi nå står overfor, er nødvendige på grunn av den nye situasjonen.

De er ikke der fordi noen falt for fristelsen til å innføre flest mulig andre endringsprosesser i samme slengen.