Vi så ikke så mye til studentene i pandemitida. Vi visste at de var der. Vi forsto at de syntes digitaleksamener var noe dritt. Vi fornemmet at mange av dem ikke hadde det så bra der de satt på hyblene sine. Nå for tida ser vi dem over alt, også i UAs spalter. Bra er det.
Koronatid: Slik så det ut på formiddagen, en vanlig hverdag, utenfor kantina i Elektrobygget.Foto: Solveig Mikkelsen
Året 2022 oppsummert for Universitetsavisa: samtlige 10 mest leste artikler handler om studentliv (se under denne teksten):
Om Gløshaugen-studenter som kjenner seg privilegerte og som synes synd på sine medstudenter på Dragvoll. Om studenter som mener seg feilkjønnet av foreleseren. Om hvordan den blir seende ut, ringen masterstudenter skal få. Om studenter som har hatt en jævlig eksamen.
At studentrelaterte saker topper UAs leseliste for i år forteller at leserne våre er opptatte av hvordan det går med dem. Mye har handlet om hvor dårlig de har det, især studenters psykiske helse i denne pandemitid. Det kan være mye i det. Men studentliv handler om så mye mer. Som å ha det artig med å kle seg ut i «antropomorfe» dyredrakter. Ikke visste undertegnede hva furries er, før jeg leste om fenomenet i egen avis.
Et universitets primære oppgave er, når alt kommer til alt, å levere kandidater til samfunnet. Et universitet uten studenter er et bedrøvelig sted. Et samfunn som ikke får stadig påfyll av unge mennesker som har gjennomgått den dannelsen et analogt studentliv utgjør, tappes for livskraft.
Slik sett har pandemitida vært instruktiv på det viset at den fortalte oss hva vi mister når de høyere utdanningsstedene tømmes for studenter. Det er verdt å legge seg på minnet ved framtidige kriser. Det digitale livet alene er i bunn og grunn nokså fattigslig.
Derfor er det på sett og vis betryggende å registrere at gamle konfliktlinjer gjenoppstår når campusene igjen fylles opp av studenter. På nasjonalt plan hisser de seg opp over regjeringens manglende satsing på studenters kår. Flere studentorganer erklærte sågar ministeren persona non grata på campus. Altså på campuser hvor de selv var non grata for et drøyt år siden, av en helt annen årsak.
Lokalt ved NTNU ser vi at studenter og ansatte graviterer mot kjente standpunkter i den mangeårige debatten om universitetet skal samles på én campus. Argumentasjonen kan synes å ha endret seg noe – det handler ikke lenger like mye om at studentene synes Dragvoll er langt ute på landet, men om at man tror man får bedre læringsarealer på Gløshaugen (mens ansattes kontorarealer krymper).
Også på Samfundet går det for seg. Ølet renner i strie strømmer, tallerkenene suser.
Vi lever i urolige tider. Ingen kan vite hva 2023 bringer, godt er vel det. At livet på campus synes å være tilbake i en form for normalitet, kjennes uansett bra når vi går det nye året i møte.