Dekantilsettinger: Utvalget av kandidater er for skrint
Prosessen med å ansette prorektorer er avsluttet. Snart skjer tilsetting av NTNUs dekaner. Sikrer dagens ordning at man får et godt nok utvalg av kandidater? Tja.
Dekaner på tur: Da Gunnar Bovim tok sitt knippe av nytilsatte dekaner med på tur i det grønne i 2013. Nå er etterfølger i rektorstolen Anne Borg i ferd med å velge ut dem som skal utgjøre hennes utvidede ledergruppe.Tore Oksholen
Da NTNU meldte seg frivillig til å gå over fra valgte til ansatte ledere, argumenterte man med at dette ville sørge for at man fikk flere, mer kvalifiserte kandidater. Men når man betrakter søkerlista til dekanatet ved NTNU er det lett å konstatere at så ikke har skjedd.
Ved flere av stillingene er det bare to kandidater – den sittende samt én utfordrer.
At en sittende dekan som søker ny periode ikke utsettes for tung konkurranse, gir ikke i seg selv nødvendigvis grunn til bekymring – om det er sånn at folk flest, i og utenfor det aktuelle fakultet, innser at det er en dyktig og godt likt dekan som ønsker fornyet tillit.
Men det kan også være sånn at når sittende dekan tidlig i ansettelsesprosessen flagger at hen vil fortsette, vil folk kvie seg for å søke, fordi man ikke vil pådra seg dekanens ugunst.
Når dekanene ved fakultetene for naturvitenskap, for økonomi og for ingeniørvitenskap, samt ved det humanistiske fakultet, i praksis ikke har reell konkurranse, mens det for ytterligere to fakulteters vedkommende, Arkitektur og design samt Informasjonsteknologi og elektroteknikk, er tre søkere: Da skal man ha svært stor tro på dagens NTNU-dekaners storartede kvaliteter for ikke å innse at iallfall ved noen av disse utlysningene, er utvalget av kandidater simpelthen for skrint.
Man kan mene hva man vil om Anne Borgs vraking av Bjarne Foss som fortsatt prorektor for forskning og formidling – men ingen kan unngå å merke seg hennes konstatering om at «Alle som sitter i både dekan- og prorektorstillingene må være forberedt på at det kan komme gode konkurrenter.»
Så hva gjør Rektor, stilt overfor det faktum at det akkurat nå er så ymse med konkurransen om dekanjobbene ved NTNU?
Det er NTNUs styre som ansetter NTNUs ledere, og det er selvsamme styre som legger premissene og setter rammene for prosessen. At prosessen ikke har formådd å selektere fram flere, godt kvalifiserte kandidater, framstår som et tegn på sviktende forarbeid.
Det er et tilleggsmoment her: Ved valg har de ansatte anledning til å kaste en dekan, eller en instituttleder, som ikke lenger nyter et minimum av respekt og tillit blant dem som skal bli ledet. Den muligheten eksisterer ikke når lederen er utpekt fra oven. Dette pålegger de ansettende organer et særlig ansvar for å gjøre en grundig og kompetent jobb i å få fram reelle valgmuligheter blant egnede kandidater.
Tilsetting av NTNUs mange instituttledere skjer neste år, først skal det nye dekanatet på plass. Borg har sagt klart i fra om at ledere som ønsker fornyet tillit ved NTNU må være forberedt på «reell konkurranse.»
Måten ansettelsesprosessen av nye dekaner sluttføres på, gir et signal om hvor konkret denne beskjeden skal forstås. Vi må anta at NTNUs mange instituttledere som gjerne vil få fornyet tillit, følger godt med.
