Den gode samtalen forutsetter at man stoler på hverandre

Universitetsavisas lesere øker i antall år for år. Slik har det vært siden vi begynte å registrere trafikken på våre sider, med unntak av 2018, hvor vi erfarte en svak nedgang. I fjor gjorde vi imidlertid et byks i både brukere og i antall artikler lest.

Mens redaksjonens ressurser når det gjelder medarbeidere og budsjett har ligget på samme nivå siden NTNU ble vedtatt fusjonert ved inngangen til 2015, har vi i samme tidsrom doblet antall sidevisninger, fra to til fire millioner 2015-2019. Nær ni av ti lesere har IP-adresser som tyder på at man befinner seg innenfor landets grenser.

Et interessant poeng her er at av innenlandske lesere har vi noen flere hjemmehørende i Oslo (31 prosent) enn i Trondheimsregionen (30). Akershus tilkommer med 5 prosent.

At fylkene hvor Ålesund og Gjøvik hører hjemme figurerer med henholdsvis 3,5 og 2,7 prosent, borger for at vi blir lest ved hele NTNU. For øvrig merker vi oss at andelen lesere i Bergen/Hordaland (5,8), Rogaland (3,5) og Nordland (3,2) tyder på at også ved universiteter hjemmehørende i disse regionene har UA et signifikant antall lesere.

Oppsummert: Om Universitetsavisa har NTNU som sin plattform og primære perspektiv, blir vi fulgt av lesere innen akademia rundt om i landet, og utenfor.

Tyvetallet har meldt sin ankomst. Vi er noen dager etter årsskiftet. Mørklagte campuser tennes så smått etter hvert som folk er på vei tilbake. De som fortsatt er tilgodesett med egne kontorer kan låse opp dørene sine, andre kan tre inn i åpne kontorarealer og se takbelysningen tennes etter hvert som fotocellene registrerer tilbakekomsten. Snart er det liv også i auditoriene.

Noen av oss har muligens brukt litt av høytiden til å fundere over hvordan fjorårets arbeidsår fortonte seg – for egen del, men også for NTNUs del. Det fins mangt å reflektere omkring. Her skal vi ta for oss et primært anliggende for Universitetsavisa:

Den gode samtalen.

Konfliktnivået ved NTNU har vært jevnt høyt i året som har gått. De ulykksalige stridighetene ved det nå oppløste Institutt for historiske studier, samt håndten av dem, er en vesentlig årsak til at det har vært slik. Også ved Institutt for sosialt arbeid gikk en del kuler varmt. IHS og ISA er ikke de eneste instituttene som har vært ridd av konflikter. Spørsmålet er naturligvis om disse konfliktenes liv over tid er symptomer på underliggende forhold. I hvilken grad er de uttrykk for at NTNU som organisasjon kjøres for hardt? Sikkert er det at ledelsens forsøk med å anvende såkalte faktaundersøkelser i forsøk på å bilegge stridighetene førte til det stikk motsatte.

Også på andre steder og langs andre dimensjoner høres stemmer som fortoner seg som varselrop om belastninger og uro. Faglig tillitsvalgte har ventilert sine bekymringer over tid, vitenskapelig ansatte uttrykker frustrasjoner over stadige formaninger om å forbedre seg. Man erfarte en slags frustrasjonstopp under siste ordinære styremøte ved NTNU, da flere styremedlemmer kom med kritiske kommentarer til formuleringer i NTNUs rammeplan for kommende år: Hvor uttrykk om at NTNU bør bli «en mer endringsvillig organisasjon» koples til behov for økt effektivisering og flere nedskjæringer.

Undertegnede skrev i mars i år en kommentar med tittel « NTNU – en stresset organisasjon.» I dag, trekvart år senere, er det grunnlag for å si at man har fått «syn for segn.» Stressnivået har ikke sunket.

Et ferskt uttrykk for et forhøyet stressnivå er at spørsmålet om adgangen til å foreta skjulte lydopptak under leder-medarbeidersamtaler er blitt et tema ved NTNU. «Det er uetisk og dårlig folkeskikk å gjøre skjulte lydopptak av møter og samtaler på jobben», skrev NTNUs HR- og HMS-avdeling i en melding til universitetets ansatte noen uker før jul. De tillitsvalgte responderte med å be ledelsen «stille seg spørsmålet om hva det er som gjør at folk tar lydopptak» (NTLs Sturla Søpstad), samt «se på dette som et uttrykk for utrygghet blant sine ansatte» (Forskerforbundets Gry Alterskjær).

At NTNU-ledelsen går ut med en advarsel mot skjulte opptak, og at tillitsvalgte går langt i å forsvare bruk av skjulte opptak, er alvorlige tegn på manglende tillit innad i NTNU som organisasjon.

I et landskap som beskrevet ovenfor er det avgjørende at folk som har sitt virke her finner arenaer hvor man kan føre samtaler om hva som foregår omkring en. Gode samtaler i offentligheten er tillitsbyggende. Universitetsavisa skal være en foretrukken arena for slike samtaler. I fjor lyktes vi bedre enn noensinne. Nå skriver vi 2020. Nytt år, nye muligheter.