Kinas sensur: Om NTNUs tålegrense

Diskusjonen gikk høyt under torsdagens styremøte ved NTNU. Stort engasjement, man unndrar seg ikke for å ta en skarp tone når situasjonen tilsier det. At ytringsfrihet «skal finne sted» som det står i Grunnloven, tas på alvor i denne forsamling, hersker liten tvil.

Samtidig. Den digitale plattformen, fra hvor styrerepresentant Kristin Melum Eide svinger øksen mot ledelsen for ikke å ha fått med seg tidligere instrukser fra styret, heter Zoom: En plattform som aktivt sensurerer akademikere som anvender sin rett til å ytre seg fritt – fordi kinesiske myndigheter ber dem om det. Hvor lenge skal norske universitetsledere, forskningsledere og forskere late som om dette ikke angår dem?

Zhou Fengsou er i dag 52 år. For 31 år siden befant han seg på Den himmelske freds plass. Zhou var en av studentlederne der. Etter massakren flyktet han til USA. I dag nektes han fortsatt å ytre seg fritt – av den digitale plattformen Zoom, som er delvis amerikansk, delvis kinesisk. Det meste av aktivitetene er i USA, mens utviklingsdelen befinner seg i Kina. Flere digitale møter er blitt avbrutt av Zoom fordi kinesiske myndigheter bad om det, skriver Aftenposten. Kontoer til aktivister med kontoer utenfor Kina er blitt sperret – også på instruks fra Kina – fordi de kjemper for menneskeretter i Kina og i Hongkong.

Kinas opptreden er blitt såpass aggressiv at ytringsfrihetsorganisasjonen PEN nå aktivt uttrykker sin uro.

Zooms inngripen overfor dissidenter Kina ikke liker har også fått flere forskere og Kina-kjennere til å gå ut i Uniforum og be om at Universitetet i Oslo ikke lenger bruker Zoom.

Disse hendelsene er de siste i noe som er blitt et mønster, hvor kinesiske myndigheter aktivt forsøker å utøve sensur langt utenfor egne landegrenser. Et kuriøst uttrykk for dette var da en gruppe kinesiske skitrenere krevde at folkebiblioteket i Meråker fjernet en bok som er ulovlig i Kina, den handler om Falun Gong-bevegelsen. Kravet ble avvist, skrev Adresseavisen, noe som førte til at kineserne rett og slett fjernet boka fra hylla.

Mer alvorlig oppleves det som når Kinas ambassadør i Stockholm går til gjentatte angrep på svenske myndigheter og svenske aviser fordi man tillater seg å kritisere Kinas behandling av den svenske forleggeren Gui Minhai.

Eller når Kinas ambassadør i København rykker ut mot Jyllands-Posten for å ha trykket en karikatur av det kinesiske flagget hvor stjernene var byttet ut med tegninger av koronaviruset. Ambassadøren krevde unnskyldning og selvkritikk fra både redaktør og tegner.

I Hongkong er studentene som kjemper for demokrati og ytringsfrihet på vikende front. Nylig ble retten til å markere årsdagen for massakren på Tienanmen forbudt.

Og vi har ennå ikke nevnt de mange konsentrasjonsleirene for uigurene i det kinesiske innlandet.

«Det er en eksplosjon vi er vitne til, intet mindre,» sa professor og SFF-leder Alex Hansen i et intervju med undertegnede i Beijing for to år siden. «Kineserne satser enormt, det er omtrent 'the sky is the limit',» la professorkollega Asle Sudbø til. Begge konstaterte at de opplevde en «enorm interesse» for sin kompetanse fra kinesisk side. «Kineserne pøser på med penger og utstyr,» sa NTNU-professorene Alex Hansen og Asle Sudbø da.

Det er vel dette saken handler om: Vestlige forskere kommer til Kina, og har de en kompetanse kineserne behøver, økes budsjettene med hundregangen. Man skal holde seg svært hard når noen tilbyr tilnærmet ubegrenset tilgang på penger og alle mulige fysiske ressurstilganger.

Undertegnede spurte ved en anledning NTNUs forrige rektor Gunnar Bovim om han har en tålegrense for hva han godtar av innblanding fra kinesisk side innen han bestemmer seg for å trekke NTNUs forskere ut av landet. « Sensur av egne forskere er en absolutt grense,» sa han den gangen for to år siden.

Det er klar tale, som man må forutsette at dagens rektor Anne Borg står ved.

Det er samtidig klart at dersom man gjør alvor av å sette konsekvensene av en slik tålegrense ut i livet, vil det koste NTNU dyrt, på mange vis. Hvor stor er viljen til å ikke ville se, ikke ville høre og ikke ville tale i tilfelle denne absolutte grensen måtte bli trådt over?

I flukt med dette er det betimelig å spørre hvor klokt det er å binde så store ressurser til et landsamarbeid som man en dag kan bli tvunget til å avbryte.

Den dagen kan komme før man vet ordet av det. Kinas holdninger til demokrati, menneskeretter og ytringsfrihet beveger seg fra vondt til verre. I takt med at det globale samarbeidet på alle plattformer veves stadig tettere, øker faren for selvsensur også i Norge, fordi man frykter konsekvensene dersom man tar inn over seg hva som faktisk foregår. Da er det ikke sikkert at sensur av egne forskere er tilstrekkelig som tålegrense: Hva med sensur av andres forskere? Hva med sensur og fengsling av studentaktivister, journalister og forleggere?

Arnulf Øverlands verselinje Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv er velbrukt. Den er ikke mindre aktuell av den grunn.