Sirkus Eikrem avdekker svakheter i NTNUs strategi for konfliktløsning

Sirkuset «Eikrem vs. NTNU» har vist seg som en vedholdende klikkvinner, for UA som for våre konkurrenter. Endog Adresseavisen, hvor saker fra akademia vanligvis ikke vekker vaktsjefens udelte begeistring, rydder god plass når en ny «Eikrem-sak» er i kjømda.

På tallerkenen finner vi en rad ingredienser som setter i gang lesernes spyttkjertler: Krangling i akademia, mulig maktovergrep fra ledere, beskyldninger om rasisme. Her finnes også næringsrik «food for thought» - først og fremst dette: Hvor går grensen for hva en akademiker får lov til å si? Går den ved norsk lov, eller gjelder særlige regler i akademia, som i praksis senker takhøyden i forhold til i samfunnet ellers?

Men aktørene gjør det ikke enkelt for den prinsippinteresserte leser. Når det gjelder Filter Nyheters avsløring av koplinger mellom hovedpersonen selv og en smått rasistisk, anonym fb-side, har Eikrem kjørt dobbelt, gjennom på den ene siden å karakterisere påstandene om at han står bak som «tull og tøys», samtidig som han avfeier innholdet på fb-siden som ikke alvorlig ment. I formuleringene hans har det hele tida foreligget en åpning for at han kan ha bidratt på angjeldende side.

For noen uker siden gikk Eikrem ut i denne avisa og anklaget NTNU-ledere for å være ute etter ham. For noen dager siden viser han, og Khrono, til en anonym bekjent av Eikrem, som hevder å ha begått formuleringene NTNU-ledelsen agerer på grunnlag av.

LES OGSÅ: Eikrem klager Filter inn for PFU

Øyvind Eikrem kunne vært klar fra første øyeblikk, ved enten å benekte enhver befatning med fb-siden, samt tatt avstand fra dens innhold – eller motsatt: Stått fram og tatt (med)ansvar for siden og dens innhold. I stedet har han tatt tilhold i en gråsone et sted imellom.

Det ovenstående gjelder en enkeltpersons handlinger, og er i så måte av mindre prinsipiell interesse. Det viktige her er NTNUs handlemåte, i denne saken samt i andre saker som gjelder personkonflikt ved NTNU.

Et gjennomgående trekk kommer til syne: Man etablerer ulike organer som får til oppgave å ta rede på saken. Disse organene skal deretter komme med fakta og funn som gjør det åpenbart hvilke beslutninger som må fattes.

Slike organer kan være en «faktainnhentingsgruppe,» som i striden ved Institutt for historiske studier – samt i første runde av striden ved Eikrems institutt – eller det kan være et IT-team, som får instruks om å undersøke Eikrems PC for å se om han har forbrutt seg mot NTNUs reglement, i hvilket tilfelle reaksjonen gir seg selv i form av tjenestemessig reaksjon, eventuelt avskjedigelse. Sagt mer brutalt: Avhengig av teamets konklusjon risikerer Eikrem å få sparken.

En annen tilnærming til disse spørsmålene fra universitetsledelsens side er tenkbar: En rektor som peker med hele hånden og forteller hvordan ting skal være. I tilfellet Sirkus Eikrem, en rektor som gir utvetydig beskjed om hvor grensen går for hva NTNU anser som innenfor av ytringer i det åpne rom. Man kunne for eksempel sagt at ved NTNU kan vitenskapelig ansatte ytre hva de vil så lenge ytringene ikke rammes av norsk lov.

I et slikt perspektiv er det av interesse for allmennheten om en akademisk ansatt ved NTNU befatter seg med en luguber fb-side, slik Filter Nyheter mener å dokumentere. For NTNUs ledelse vil det da være irrelevant. At det er blitt relevant, skyldes den ulykksalige innblandingen av hensyn til rennommé, som om NTNU skulle være en kommersiell virksomhet, slike som må la hensyn til bunnlinja komme først.

Slik det er blitt, settes gjerdestolpene for ytringsfriheten ved NTNU ved hjelp av en IT-team som gjennomgår en enkelt ansatts datamaskin. Det er ulykkelig at det er blitt slik. Igjen: Man kunne tenke seg en rektor som går ut i åpent lende og plante flagget sitt og sier 'dette står jeg for. Er noen uenige? Fint! Bring it on.'

Anne Borg er ikke riktig der, ennå.