Kan det skje her?

For kort tid siden skulle Camille Paglia holde en forelesning ved universitet sitt, University of the Arts, Philadelphia, om David Bowie og Mick Jagger som typiske, mannlige popikon. Hun kom imidlertid ikke langt ut i forelesningen før først én og deretter flere studenter reiste seg og snakket i munnen på henne. Kort tid etter ble brannalarmen utløst, i noe som etter alt å dømme var en planlagt aksjon. Hensikt: Nekte Paglia en talerstol å tale fra. Bakgrunnen er hennes kritkk av LGBT-bevegelsen, samt #Metoo-kampanjen.

I et opprop krever en gruppe studenter at hun «should be removed from UArts faculty and replaced by a queer person of color.»

No-platforming er det foreløpig nyeste i en serie nyord med opprinnelse i amerikanske universiteter som uttrykker studenters behov for å slippe å måtte forholde seg til informasjon, synspunkter og resonnementer man tar anstøt av. Personer som uttrykker oppfatninger som oppleves som anstøtelige eller uakseptable skal hindres i å delta i det offentlige rom.

Den typiske norske reaksjonen er å trekke på skuldrene og mumle noe om 'gærne amerikanere', innforstått at dette aldri vil kunne skje her.

Mon det.

Steve Bannon er ikke Camille Paglia. Men noen, ganske mange, jobber aktivt for å hindre også ham en talerstol – en norsk talerstol, nærmere bestemt podiet under Nordiske Mediedager som går av stabelen i Bergen om kort tid. Hva er forskjellen mellom de to? Mange akademikere, forskere som studenter, står ventelig nærmere Paglia politisk enn mannen som ble noe av en Rasputin for Donald Trump. Men ut over det?

Undertegnede intervjuet den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt for et par år siden om å nekte folk man er uenige med en talerstol. Denne tendensen bekymrer ham dypt. Haidt mener å se en generasjon studenter som uttrykker fiendtlige holdninger til ytringsfrihet. «Når denne generasjonen blir eldre tror jeg det blir vanskelig for dem å gå inn i forskergrupper og de prosesser som følger. Alt er blitt politisert, fokusert på sosial rettferdighet,» mente han.

I et intervju med Universitetsavisa nylig ga rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, uttrykk for at det kunne vært interessant å høre også hva en holocaustfornekter mente, så lenge vedkommende viste vilje til å møte motstand og kritikk: «Det er interessant at noen er uenige i et slikt historisk faktum, og høre hvorfor man blir det,» sa UiB-rektoren.

Det er interessant å notere seg at Olsen får støtte fra Haidt i dette: «Jeg er selv jøde. Om David Duke (antisemitt og holocaustfornekter, grunnlegger av Knights of the Ku Klux Klan, red. anm.) hadde besøkt campus der jeg studerte for å holde foredrag, ville jeg kommet for å høre på ham? Hell, yes!»

Tirsdag kveld kommer Dag Rune Olsen til Trondheim for å diskutere hva det skal være lov å diskutere ved et universitet. Hvor finner vi kreftene som truer studenter og akademikeres frihet til å ytre seg?

Men det er fullt mulig å forsvare «trigger warnings» som et uttrykk for omsorg for sine medstudenter, uttrykte campusansvarlig Elissa Byxbaum i Anti Defamation Legue. «Trigger warnings kan være et uttrykk for respekt for andre mennesker. Det samme gjelder å imøtekomme behovet for safe places. Studenter har behov for å kjenne at de er i trygge omgivelser, og det å varsle om at i visse kontekster kan man bli utsatt for ubehagelige inntrykk, er det bra å gi forhåndsvarsel», ifølge Byxbaum.

Som motdebattant møter førsteamanuensis Hilde Løvdal Stephens, som peker på en annen faktur som kanskje utgjør en vel så stor trussel mot akademisk talefrihet: Den omfattende bruken av midlertidig ansettelse i akademia. Syv av ti faglig ansatte ved amerikanske universiteter har ikke «tenure» - sterkt vern mot oppsigelse. Som konsekvens tør forskere ikke si sin mening, av frykt for at arbeidskontraktene ikke skal bli forlenget.

Hvor gyldig er denne trusselen ved norske universiteter?

Tema for UA-debatten tirsdag kveld er internasjonaliseringens følger for norske universiteter. Ytringsfrihet er én side: Vår inngrodde forestilling om at «dette kan ikke skje her» passer ikke med virkeligheten lenger. I takt med at akademia globaliseres, øker sannsynligheten for at ting som skjer andre steder også skjer her. Den dagen hvor en norsk kontroversiell akademiker av typen Camille Paglia overdøves av sinte studenter, behøver ikke ligge langt unna.

Det samme gjelder utbredelsen av korttidskontrakter i arbeidslivet, som er samlet i uttrykket «prekariatet» - en eksistens uten forutsigbarhet eller sikkerhet. Andelen arbeidstakere som jobber, men som ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden, de utgjør nå en ny, sosial underklasse. I USA har prekariatet inntatt akademia. Når skjer det her?

Det andre møtet tirsdags kveld er mellom NTNU-rektor Gunnar Bovim og forsker Lina Ingeborgrud. De skal diskutere det store dilemmaet med å samarbeide mer over landegrensene: Lar det seg gjøre uten også å reise mer, fortrinnsvis med fly?

Bovim snakker gjerne og ofte om NTNUs slagord «Kunnskap for en bedre verden». Dette skal skje gjennom økt internasjonalisering.

Hvordan er dert mulig å snakke seg rundt det faktum at folk, for å samarbeide, må møtes? Vi mennesker er analoge vesener. Skype funker et lite stykke på vei, med vekt på lite. Hvordan skal dette paradokset adresseres – ved å lage seg smarte retoriske avledningsmanøver, eller ved å lete etter praktiske løsninger? Kanskje er det like greit å innse at dette med internasjonalisering ikke var noen god ide likevel.

Ingeborgrud forsker på miljøvennlig transport i byer. Hun har tidligere ytret seg om « hvordan målet om internasjonalisering ser ut til å legitimere omtrent enhver form for reiseaktivitet.» De store aktørene, som NTNU, har et eget ansvar for legge opp aktivitetene slik at de muliggjør reduserte utslipp, påpeker hun.

Hvor om allting er: Uten levende debatt forvitrer universitetet. For å debattere må man møtes, fortrinnsvis ansikt til ansikt. Det skjer tirsdag kveld klokka 19, på Lokal scene i Trondheim.