Hvorfor får vi ikke vite hvordan beredskapsgruppen tenker?

Når NTNU avholder styremøter bedriver man for det meste høyttenkning i full offentlighet. UA rapporterer live fra møtene, vi gjengir replikker fra debatten over styrebordet, særlig når replikkene flyr friskt. Det er som det skal være.

Unntaket er personalsaker, samt saker som bedømmes å være av virksomhetskritisk art for NTNU, da lukkes møtene. Men når det gjelder saker av større (og mindre) prinsipiell betydning for universitetets vé og vel, får allmennheten full tilgang til hvordan det styrende organet tenker.

LES OGSÅ: Retter hard kritikk mot sentral beredskapsledelse

LES OGSÅ: Borg har deltatt i 2 av 31 møter

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Dermed får man også innsyn i hvilke tanker som ikke blir satt ut i livet. Vi får vite om hva skiftende mindretall mener burde bli tatt av beslutninger.

Ingen der ute ser ut til å bli nevneverdig forvirret av det. Det hender svært sjelden at noen, i hvert fall i herværende avis, avslører at man har misforstått hva NTNU-styret faktisk har kommet fram til i den enkelte sak.

Men i sentral beredskapsgruppe forholder dette seg tydeligvis annerledes. Der må man trå forsiktig. For om man skal tro organisasjonsdirektøren i hennes svar på Helge Holdens kritikk kan NTNU-folket komme til å misforstå, om de får vite hvordan man der tenker: I «denne situasjonen må kunne tenke høyt og vurdere ulike innspill og scenarier uten at disse skal oppfattes som beslutninger. Den andre årsaken er at det kan skape usikkerhet og uklarhet rundt den endelige beslutningen dersom alle alternativ og vurderinger som er forkastet skal offentligjøres.»

Like etter viser Munkeby til «begrensning av støy» som et vektig argument for å unnta referatene for offentligheten. Hvilken støy? Støyen fra ansatte, studenter og andre som måtte mene noe om hvilke løpende vurderinger NTNU gjør i en situasjon man aldri før har vært i?

Da NTNU-styret i sitt siste fysiske møte den 12. mars fulgte opp regjeringens beslutning om å sende alle hjem ble universitetet satt under administrasjon – i overført, og praktisk, forstand. Normal beslutningsflyt ble lagt til side til fordel for en krisestab som fattet de løpende beslutningene. Denne gruppen, som er ment til korttidsformål men som nå har vært operativ i snart et halvt år, er ledet av organisasjonsdirektøren. I 31 møter hittil har rektor deltatt i 2.

Både rektor og organisasjonsdirektør forsikrer at det er rektor som er sjefen. Slik må det være. Men på hvilket nivå er rektor sjef? I hvilken grad er rektor Anne Borg direkte involvert i å elte fram de viktige beslutningene som er fattet denne tida?

Et konkret eksempel: Da ledelsen tidlig i mai kommuniserte beslutningen om at forelesninger som hovedregel skal foregå digitalt den kommende høsten, vakte det reaksjoner, ikke minst på bakgrunn av at minister Henrik Asheim kort tid etter proklamerte åpne campuser fra høsten av: Som øverste leder begrunnet og forsvarte Borg denne beslutningen i ettertid. Hvordan kom sentral beredskapsledelse fram til den? Hvilke alternativer ble vurdert? Det kunne vært interessant å kikket ledelsen i kortene – i denne, som i andre løpende problemstillinger. Ikke nødvendigvis for å kritisere, men for å forstå.

Igjen: Det er en unik situasjon NTNU og de øvrige universitetene befinner seg i. Det vil være av verdi for omgivelsene å få innsikt i hvordan man tenker og resonnerer.

I en annen nasjonal krisesituasjon, 22. juli, lovte daværende statsminister Jens Stoltenberg mer åpenhet. Slik ble det ikke. Under den nåværende krisen er dagens regjering under kritikk for hemmeligholdelse av notater fra koronahåndteringen.

Her må forvalterne av samfunnets kunnskapsutvikling gjerne gå foran med et godt eksempel. Det er ingen urimelig forventning. Åpenhet er en dyd også i krisetid.