Å se maling tørke

Vi snakker om forrige fredags tilstelning, hvor den regjeringsbestilte KVU-en om framtidas campus, samt NTNUs egen visjonsrapport ble presentert.

Visjonsgruppas leder, professor Tore B Haugen, er en vennlig mann, og en seriøs fagmann dertil. Han er ingen Aril Edvardsen. Å lytte til Haugens melodiøse og monotone stemme er marginalt mer spennende enn å se maling tørke. Når andre hovedtaler var Erik Spilsberg fra Rambøll – heller ingen vekkelsespredikant – kan man la seg friste til å fundere på hvorvidt dette uttrykte en villet effekt:

Å gi framleggelsen av de viktigste strategidokumenter for NTNU etter årtusenskiftet en så kjedelig innpakning som mulig.

De frammøtte erfarte ett, lysende unntak: Da Rektor, iført sin purpurfargede kappe som alltid bringer undertegnedes assosiasjoner over på en annen rektor, Albus Humlesnurr, fikk høytidelig overrakt Visjonsrapporten av unge Heidi Pettersen, også hun iført purpurkappe. Det brakte forsamlingens oppmerksomhet dit den burde være: Mot morgendagens NTNU.

Men dette fortjenestefulle tiltaket druknet raskt i nye tirader. Så snart fotografene hadde fått sitt, feide han prurpurkappen av seg med synlig lettelse, plukket fram huskelappene sine og satte i gang med nok en gang å paradere sine gode tanker om framtidas universitet.

Så ofte han kan minner rektor Gunnar Bovim utrettelig om at visjonene for morgendagens campus handler om mye mer enn om man skal ha en eller to eller tre campuser. Det handler for eksempel om hvordan man driver undervisning, om hvordan studenter møter studenter, hvordan studenter møter lærer. Det handler om nye undervisningsformer. Stikkord framfor noen er at enveis læring skal erstattes av toveis og flerveis læring, mens auditoriestyrt undervisning skal erstattes/kompletteres med kommunikasjon alle veie.

Disse visjonene blir lagt fram i et – auditorium. FRA kateteret TIL salen. Toveis, sa du?

Visjonsrapporter er et naturlig sted for store ord, ingenting galt med dette. Men det skal svært mye mer til for å vekke universitetsbefolkningens engasjement og interesse. Engasjementet vekkes først når man får glimt av hva som måtte befinne seg bak de grandiose formuleringene. Noe vi så lite til under fredagens arrangement.

Det kan synes sært å henge seg opp i ett, enkeltstående arrangement. Dessverre var dette arrangementet nokså typisk for hvordan visjonsarbeidet er blitt kommunisert til NTNU-folket fram til nå.

Ukene og månedene som kommer blir avgjørende for hvorvidt de grandiose formuleringene fylles med konkret, meningsbærende innhold, i en løpende samtale som inkluderer og involverer NTNUs befolkning. Skal det skje, må noen tenke utenfor boksen. Det gjorde man ikke sist fredag.