Det er en utbredt misforståelse at din frihet til å ytre deg innebærer min plikt til å publisere at du sier, skriver UA-redaktør Tore Oksholen.KRISTOFFER FURBERG
Gjestekommentator Aksel Tjora avlegger undertegnede og UA en visitt i teksten ” Kritiker eller hoffnarr”. Her uttrykker Tjora bekymring over at UAs redaksjonelle behandling av hans innspill omkring kontroversen med prorektoren gjør ham til en hoffnarr.
I middelalderen var en hoffnarrs privilegium, ifølge Store norske leksikon, at han ”kunne snakke fritt og fikk ofte sagt hva ingen ellers ustraffet kunne komme frem med.” I denne betydningen er Aksel Tjora ingen hoffnarr, all den stund han ikke kan forvente å komme ustraffet unna med hva som helst av lettvinte påstander.
Det framstår som litt av et paradoks at Tjora, som kanskje er den NTNU-forsker de senere år vi i UA har gitt mest spalteplass, på alle vis – gjennom intervjuer, spalteplass for innlegg, ved å invitere ham inn som gjestespaltist, ved å lage podcast, endog arrangere et eget folkemøte hvor han fikk NTNUs rektor som opponent – at han nå klager over manglende redaksjonell oppfølging: At UA valgte å avstå fra videre redaksjonell dekning av kontroversen mellom Tjora og prorektor Kari Melby, bidrar til å forsterke Tjoras følelse av å bli gjort til en hoffnarr.
Tjoras kollega, førsteamanuensis Arve Hjelseth, støtter Tjora i hans kritikk på disse punktene. Hjelseth mener ”det er meget uheldig om redaksjonen setter lokk på videre debatt i saker av typen Tjora vs. Melby.”
Tiltredes.
Det er ikke UAs oppgave å legge lokk på viktige debatter ved NTNU. Det gjorde vi heller ikke i dette tilfellet. Hva vi derimot gjorde, var å avstå fra ytterligere redaksjonell omtale av den saken, fordi vi vurderte at den for øyeblikket var godt nok belyst. Slike valg gjør en redaksjon hele tida. Leserne, og aktører som ønsker å ytre seg, kan være hjertens uenige i våre valg. Men det er altså redaksjonen som foretar disse valgene.
---
Den oppfatningen, at den største fare for en god NTNU-debatt anno 2016 er tabloide overtramp (av redaksjonen eller debattanter), er grunnleggende umoderne. Det er et synspunkt som ikke har tatt inn over seg hurtigheten i moderne beslutningsprosesser: Mens det tidligere kunne ta årevis for en beslutningsprosess å gå sin gang, tar det nå uker og måneder fra et forslag sendes ut på høring til alle relevante innspill er forventet avgitt, til beslutning fattes, til beslutningen prosesseres og så iverksettes.
Dette skjer i en medievirkelighet som fragmenteres og forenkles på samme tid. Kanalene blir flere, journalistene færre. Medieledere lurer på hvor annonsepengene er å finne, samt hvor leserne/seerne/lytterne har gjemt seg.
Hui, hvor det går. I denne situasjonen er UA-redaksjonens utfordring å engasjere folk tidsnok til at de rekker å mene noe før beslutningene er fattet. Den største faren for en god og relevant NTNU-debatt er nemlig at vitenskapelig ansatte ikke får med seg hva som faktisk foregår, fordi de har for mye på gjøre med alt mulig annet – med undervisning, med å skrive søknader om midler til forskning, med å forske, med byråkrati på instituttet og fakultetet, med livet ellers. I en slik hverdag er det høyst forståelig om man ikke orker å følge med på hva UA skriver om, om hva som diskuteres her.
Dette er forståelig, men samtidig også synd, fordi ansatte og studenter risikerer at viktige beslutninger fattes uten at tilstrekkelig mange av de som berøres av dem, tar del i den offentlige samtalen som foranlediger disse beslutningene.
Redaksjonen i Universitetsavisa gjør hva vi kan for å motarbeide at dette skal skje. Ett viktig grep for å nå det målet er å gå samvittighetsfullt inn i den enkelte innleggtekst og hente ut de vesentlige poengene, løfte dem fram og – om nødvendig – spisse dem slik at budskapet kommer godt fram. Vi tror det øker sannsynligheten for at andre kaster seg inn i debatten.
Slike redaksjonelle grep er genuint tabloide. Igjen med Store norske som støtte: En ”tabloidavis var synonymt med en avis med stoff i konsentrert, lettfattelig form, ofte med store bilder og sensasjonsoverskrifter.” Samtlige elementer, som konsentrert framstilling, lettfattelig fortellermåte, store bilder, overskrifter som slår: Alle disse er grep UA gjerne tyr til for å fange lesernes oppmerksomhet.
Det betyr naturligvis ikke at alt vi gjør behøver å være tabloid i formen.
---
I hvilken grad lykkes vi i vårt forsett med å være en viktig og relevant avis for alle som bryr seg om NTNU og UH-sektoren?
Tallenes tale (Google Analytics) forteller blant annet at Universitetsavisa passerte 2 millioner sidevisninger (antall sider lesere har klikket seg inn på) i fjor. Om man ser på hvor mange personer som leser oss (”unike brukere”) leses vi i snitt av 75 prosent flere våren 2016, sammenliknet med samme periode 2014.
Hvor mange som leser oss, og hvor mange saker våre lesere klikker seg inn på, forteller naturligvis ikke hele sannheten om ei avis. Men det forteller noe viktig: Vi leses, og vi leses av stadig flere. En forutsetning for å fungere som avis og som debattforum er at man faktisk blir lest.
---
Skal UA fylle sin rolle som ei avis som hele tida er på hugget, som følger viktige diskusjoner fra time til time, som kontinuerlig utfordrer viktige aktører på hva de gjør eller sier, eller ikke gjør eller sier, på hvorfor de gjør som de gjør: Skal vi greie dette, må vi ikke være redde for å foreta raske og viktige valg. Slike valg innebærer i blant å sette ned foten.
Det er en utbredt misforståelse at din frihet til å ytre deg innebærer min plikt til å publisere at du sier. Trykkefrihet er ikke det samme som trykkeplikt. Dette gjelder framfor alt på redaksjonell plass, men også på innleggsplass. Det er en nødvendig konsekvens av at et medium har redaksjonell frihet: Noen ganger sier redaktører helt enkelt nei.
Sigurd Skogestad sier seg hjertens enig med professorkollega Tjora, og benytter anledningen til å ta resonnementet et skritt videre. I kommentarfeltet skriver Skogestad at ”jeg er helt enig med deg, Aksel Tjora, om at UA også har en helt annen rolle å spille, avisa skal også være et internt menighetsblad som forteller litt om alle de små og store tingene som skjer på NTNU.
Det er verd å merke seg at initiativtakeren til det gjenoppståtte Professorforum ved NTNU tar til orde for å la UA gjenoppstå som et menighetsblad, og tar Tjoras argumentasjon til inntekt for et slikt syn.
Det er ikke veldig vanskelig å være prinsipiell tilhenger av mediers rett til uavhengig redigering. Det er når man selv kjenner seg bortredigert at prinsippene settes på prøve. Å få karakter ”bestått” her er vanskeligere enn man skulle tro.
