Alle er like - noen er likere enn andre

Det handler om brustne drømmer om likhet: Om spranget fra visjonen om at alle er like, til den ubehagelige innsikten i at noen er likere enn andre.

Ved NTNU har vi fått en situasjon hvor noen vitenskapelig ansatte behandles på en måte som gjør dem likere enn deres kolleger, ved at forskjeller i forskningstid fra fusjonerende institusjoner føres videre i Nye NTNU.

Innsalget av fusjonen overfor de ansatte handlet blant annet om at nå blir alle likeverdige medlemmer i én, stor familie. Nye NTNU skal være én institusjon, med like regler for alle.

Bekymrede ansatte

Men ikke alle lot seg berolige. Undertegnede fulgte de fleste dialogmøtene mellom rektorat og ansatte gjennom siste året før fusjonen ble endelig vedtatt. En tilbakevendende bekymring som vitenskapelig ansatte ved de ulike høgskolene luftet, var frykten for forskjellsbehandling mellom ansatte ved gamle NTNU og ved høgskolene. Ville folk fra de innfusjonerende institusjonene bli tilbudt dårligere vilkår?

På andre siden satt vitenskapelig ansatte ved gamle NTNU og uroet seg for om man ville få beholde tida satt av til forskning. Man fryktet for at NTNU-ledelsen kom til å innføre en ny, felles norm som ville bestå av et gjennomsnitt, noe midt i mellom 20-25 prosent (HiST) og 45-50 prosent (NTNU). Rektoratet forsikret at dette ikke kom til å skje. Likevel holdt uroen stand.

Disse kryssende hensynene er vanskelig, om ikke nær umulig, å møte på kort sikt. Det måtte i så fall være at alle ansatte fikk 50 prosent forskningstid, uavhengig av tidligere tjenesteavtaler. Det er, som personalsjef Arne Kr Hestenes i et intervju her i avisa påpeker, økonomisk ugjennomførlig.

Som trøst introduserer personalsjefen det diffuse begrepet ”mellomlang sikt”.

Mager trøst

Innenfor denne tidshorisonten, som ingen vet hvor lenge varer, kommer NTNU til å praktisere en ordning hvor vitenskapelig ansatte er delt inn i et A-lag og et B-lag. Som trøst kan Hestnes fortelle at nyansatte vil bli tilbudt likevilkår, uavhengig av arbeidssted. For de som er tvangsinnmeldt i B-laget i dag er det en mager trøst, all den stund de blir nødt å søke jobb på nytt for å nyte godt av disse fordelene.

For øvrig er det temmelig selvsagt at NTNU tilby lik lønn for like stillinger, uavhengig av hvilket fakultet eller institutt man jobber ved.

Det er førsteamanuensis Anne Charlotte Torvatns fortjeneste at vi nå får demonstrert hvilke merkverdige følger denne forskjellsbehandlingen kan få, ved at ansatte fra avdelinger som før fusjonen var HiST, vil kunne få bedret sine forskningsbetingelser, om de søker – og får – nyutlyste stillinger ved egen avdeling.

Torvatn og Ronny Kjelsberg har utvilsomt et godt poeng når de ber om en dato for når likebehandling planlegges innført. Her er ”mellomlang sikt” simpelthen ikke godt nok.

NTNU-ledelsen må enten være åpen på at man ikke har konkrete planer om å gjøre noe med forskjellsbehandlingen, eller så får man si at man har planer, og at de følger en tidsangivelse med disse planene.

George Orwell skrev ”Animal farm” som en brutal analyse av sovjetkommunismens politiske og moralske fall. Tidlig i historien henges opp en plakat med slagordet ”Alle dyre er like”. Historiens vendepunkt kommer når plakaten utstyres med et komma og tillegget: ”men noen dyr er likere enn andre”.

NTNU greier seg godt uten det tillegget.