Det verste som kan skje

Planene for det nye Dragvoll Universitet (som noen kalte det) manglet ikke i grandiositet. Fiks ferdig skulle det breie seg over 50 000 kvadratmeter. Trondheim by skulle bli på 250 000 innbyggere, og i løpet av få tiår gro utover og omslutte universitetet, som skulle bli en by i byen. Denne universitetsbyen skulle romme 30 000 studenter.

De glassovertrukne gatene, som åpnet for de første studentene omkring 1978, skulle vrimle av liv. Studenter og professorer skulle vandre gjennom den, engasjert i opphøyde samtaler. Man skulle kunne slå seg ned langs gatene og ta en espresso eller endog et glass vin, og føre diskursen videre. Kanskje ble man akkompagnert av musikere fra jazzlinja som holdt en liten gatekonsert, eller man ble avbrutt av ivrige utdelere av flyers til kveldens evenement i teatersport. Dragvoll Universitet skulle være et eget, åndelig univers man bare behøvde å forlate for å dra hjem og sove og knapt nok det.

Det var en fin plan.

Den danske arkitekten Henning Larsen, som vant den nordiske arkitektkonkurransen om universitetsutbygging på Dragvoll, forklarte, ifølge NTNUs arkitektprofessor Birgit Cold, at ”inspirasjonen til de glassoverdekte gatene kom da han fra sin tegnestue så ned på det kjente «Strøget» i København og tenkte at slik bør et universitets sosiale og kulturelle liv finne sted.” Vakkert tenkt. Men slik ble det ikke.

Kafeene på gateplan var ment å være utadvendte og inkluderende, men endte med å vende innover mot seg selv; bli mørke og nokså utrivelige. Det kontintentale mattilbudet man så for seg, endte i at en gruppe ansatte startet egen cateringservice for, som man skrev, "å sørge for at vi som jobber på Dragvoll får anstendig mat i hvert fall en gang i uka.” Når kontortida er over slås varmen av, og den som vil ”myldre” utover kvelden eller i helgen gjør klokt i å kle godt på seg det meste av året.

Slik gikk det til at Dragvoll endte opp som en glassoverdekt, kjølig campus på mindre enn en tiendedel av hva arkitektens visjon tilsa. Hva kan man trekke ut av det?

I kortform: Grandiose visjoner er skumle saker. Særlig om de omfatter mange mennesker. Å tro at et samfunn, stort eller lite, et land eller et universitet, kan konstrueres som var det et cruiseskip, fiks ferdig, så det bare er å senke landgangen og slippe folk om bord og be dem finne lugarene sine, ender alltid fatalt. Folk gjør som folk selv vil.

For å ta dette med myldringen på kveldstid og i helger, som for øvrig rektor Gunnar Bovim stadig skildrer med myk røst: Det er liten grunn til å tro at det funker særlig bra her til lands. Det akademiske miljøet er for lite. Ratioen akademiker-student er for dårlig – de universitetene man drømmer om har en ratio på 1:3 eller 1:4 – dessuten står majoriteten av ferske studenter fremdeles med en fot igjen i videregående. For mange professorer er det først når de når masternivå at de oppleves som interessante samtalepartnere.

Mange forskere/undervisere oppfatter universitetet mer som et ”akademisk hotell” som man oppholder seg i når man har noe der å gjøre, ellers kan man like gjerne dra hjem og jobbe fra kontoret der. Eller fra et helt annet sted.

Slik oppleves norsk akademia fra mang en gjesteforsker på besøk fra det store utland: Om norske professorer får valget mellom å vrimle på campus eller sykle en tur i skogen, velger de det siste. Om valget står mellom et glass vin i campuscafeen eller i hytteveggen, velger de det siste. Om valget står mellom å lytte til impro-jass på campus eller å dra i SFO’en og hente minstemann, velger de det siste. Campus er jobb. Livet hender annetsteds.

Konklusjon: For mange ansatte er Dragvoll en fin-fin arbeidsplass. Mange studenter har trivdes godt der gjennom årenes løp, undertegnede inkludert. Det forhindrer ikke at Dragvoll som bygningskompleks mislyktes, om man dømmer resultatet etter visjonen som lå til grunn. Forklaringen til at det ble slik kan selvsagt være, slik professor Cold lakonisk formulerte det, at ”Dragvoll ligger på feil sted, langt fra byens attraksjoner og langt fra de øvrige studentlærestedene.” Tusenkronersspørsmålet er da hvorfor man ikke tenkte på det den gangen man vedtok utbyggingen av Dragvoll.

Et enda bedre spørsmål er hvilken garanti man har for at ikke dagens visjonære utbyggere begår samme brøler. Formodentlig er svaret noe sånt som at ’vi kjører en grundigere prosess, vi har bedre planleggingsverktøy, vi har lært.’

Mon det. Den største feilen noen planlegger kan begå er å tro at man kan styre menneskers sosiale liv. Derfor er det bedre med en rekke mindre visjoner enn én stor. Derfor har Metier et godt poeng når de foreskriver en gradvis fraflytting fra Dragvoll. På det viset kan man lære underveis, plotte kursen videre på nytt og på nytt.

Det vil uvegerlig føre til at mange ansatte blir sittende igjen på et Dragvoll som sakte tømmes. De vil se stillheten senke seg meget langsomt under glasstakene. Fagmiljøer som er samlet i dag vil bli splittet i årevis.

Det er likevel ikke det verste som kan skje. SVT-fakultetet var lenge delt mellom Lade og Dragvoll. Et ironisk paradoks er bakt inn i dette: Gjennom en langvarig byggeperiode må NTNU-ledelsen stole på at fagmiljøene lever godt med fysisk adskillelse. Ja – lever bedre med adskillelsen enn selvsamme NTNU-ledelse har villet medgi, i sin iver etter å fremme campussamlingens fortreffelighet.

Det verste som kan skje er antakelig at visjonære universitetsledere, bautabyggende regjeringspolitikere og arkitekter med storhetstanker planlegger for omfattende og for detaljert. Vi våger følgende påstand: Den faren er større enn disse visjonære selv ser.

Drømmen om den myldrende campus er fin, den. Men hva om få, om noen, har lyst til å myldre?

En gradvis gjennomføring av det samlede NTNU er derfor det beste bolverk mot fiasko. Men også et slikt valg bærer med seg farer. Den største er antakelig at pengene kan bli borte underveis. Denne innsikten, at man bruker en svær sum penger på noe som strengt tatt funker, kan få framtidige regjeringer til å tenke seg om én gang til. Å bygge en ny campus, når de(n) gamle faktisk er helt grei er, som én Dragvoll-professor sa det: ”Samfunnsøkonomisk høl i hue. Dragvoll er IKKE falleferdig. Som amerikanerne sier: If it ain’t broken, dont fix it.”

Rektor Gunnar Bovim står, sammen med NTNUs styre, foran noen formidable utfordringer. På den ene siden skal man helst sikre seg en så fullfinansiert campussamling som mulig. På den andre siden må man ikke legge føringer som leder utviklingen i feil retning. Verken Trondheim by, NTNU eller landet har råd til et nytt glasslott hvor folk egentlig ikke trives.