En forsker skal begå frie, selvstendige valg

Undertegnede har fulgt debatten om NTNU-forskeres berømmelige oljereise til Israel som reporter, debattreferent og debattleder. Som mange vil vite er bakgrunnen en invitt fra olje- og energiminister Tord Lien til at NTNU-forskere kunne bli med ham på en delegasjonsreise hvor man fikk stifte bekjentskap med israelsk petroleumsforskning, med mulighet for å innlede samarbeid om forskningsprosjekter på området. Dette medførte til dels sterke protester fra kretser som mener NTNU bør holde seg langt unna slikt samarbeid, om ikke annet så fordi disse oljeforekomstene dels ligger i områder som er folkerettslig omstridte.

Fredag kulminerte denne offentlige samtalen også to på ulike vis. Først ved v årt intervju med en av reisedeltakerne, instituttleder Egil Tjåland, som slår fast at reisen ikke har ført til noe form for forskningssamarbeid. Dernest, ut på formiddagen, et møte på Dragvoll hvor Bovim møtte mange av de sterkeste kritikerne av at NTNU-forskere deltok på denne reisen. Dette møtet var lærerikt på flere vis.

For det første var samtalen over bordet lavmælt, reflektert og preget av gjensidig respekt og, fikk i det minste jeg følelsen av, sympati. For det andre var samtalen preget av at ingen mente å sitte på en absolutt fasit for hva som er det eneste riktige å gjøre.

Vi fikk blant annet høre personlig fargede beretninger av professorene Morten Levin, og Ann Rudinow Sætnan, begge med jødiske aner, hvor de gjorde rede for sine kritiske perspektiver på staten Israels framferd overfor palestinerne, hvor de dro inn sine familiers opplevelser. Etter at Peder Martin Lysestøl gjorde grundig rede for status for hva man kan sammenfatte under tittel «Israel, Palestina og oljen».

Bovim gikk langt i å si seg enig med perspektivene som her ble uttrykt. Han var imidlertid hele tida nøye med å holde fast ved sitt mantra som han har fulgt hele tida denne diskusjonen har gått:

Forskerne må selv ha siste ordet.

Dette svarte han på direkte spørsmål fra Agnes Bolsø, om hva Israel måtte foreta seg av folkerettsstridige handlinger for at han som rektor skulle fraråde samarbeid: Det handler mer om forskingssamarbeidets natur enn hva den aktuelle stat gjør.

Imidlertid:

Det er ingen forskjell mellom når en enkeltstående forsker er ute på tur og når NTNU er til stede. Det fins ingen privatpraktiserende forskere hos oss, slo han fast. Hva innebærer dette utsagnet?

Det betyr at NTNU ikke kan fraskrive seg det overordnede ansvaret for i hvilke kontekster universitetets forskere inngår i. Derfor viskes det moralske og etiske skillet mellom hva den enkelte forsker gjør og hva institusjonen gjør, ut. Her ligger spennet mellom akademisk frihet og institusjonelt ansvar, poengterte rektor Bovim.

Derifra og ut gikk samtalen fra å fordype seg i staten Israels overgrep til å handle om hvordan og under hvilke rammer et universitet markerer sin avstand, eventuelt avsky overfor andre staters handlinger. Her ble rektors overlagte utydelighet nokså tydelig.

Han er klar på at det er opp til den enkelte forsker å bestemme hva og med hvem hun vil samarbeide med. Og han er klar på at NTNU forventer at NTNUs forskere opptrer etisk og moralsk høyverdig.

I denne overlagte utydeligheten er det så man hører ekkoet av salgsreklamen for T-Ford: «You may choose any colour you want, as long as it’s black.» Oversatt: Vi, NTNU, vil at du som forsker skal begå frie, selvstendige valg. Og du bør helst velge rett.

Muligens er dette noe alle parter kan enes om, når det kommer til stykket. Også for de mest ihuga motstanderne av en hver form for kontakt mellom Israel og NTNU, at hver enkelt forsker foretar et selvstendig, etisk begrunnet valg når man avstår fra akademisk kontakt. For om alt skulle være opp til en eneveldig rektor, som forbyr all form for akademisk kontakt med israelske partnere, framstår det som uheldig på alle måter.

Det motsatte, akademikere som går på barrikadene for å få universitetets rektor til å forby akademikere å foreta visse handlinger på politisk grunnlag, klinger ikke bra. Denslags er og blir politisk sensur.

Formiddagens samtale endte med at Gunnar Bovim og Peder Martin Lysestøl ønsket hverandre og forsamlingen god jul. Det ønsket er det lett å slutte seg til.