Avskjedigelsen mot professor Arnved Nedkvitne ble endelig stadfestet fredag. Dermed har man fått slått endelig fast hvor ubehagelig en professor kan oppføre seg overfor kolleger og overordnede. Det er et gode, uansett hva man ellers mener om oppførselen hans.
Tidligere professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo, Arnved Nedkvitne, fikk satt et foreløpig sluttpunkt for saken som ble brakt inn i rettssalen i januar i fjor. Nedkvitne ble sagt opp fra sin professorstilling ved Det humanistiske fakultet i 2008, med begrunnelse i at han hadde overtrådt tjenestemannslovens paragraf 15. Styret ved UiO opprettholdt oppsigelsen året etter. Så brakte Nedkvitne saken inn for tingretten i fjor, med økonomisk støtte fra Forskerforbundet. Her tapte han, men anket videre til Borgating Lagmannsrett, fortsatt med forbundets økonomiske støtte.
Men Nedkvitne fikk ikke medhold i Borgarting lagmannsrett. Avskjedigelsen professoren i middelalderhistorie er ikke et brudd på ytringsfriheten, mener retten.
I tingretten var hovedfokus på om arbeidsgiver UiO kunne si opp Nedkvitne. I lagmannsretten skiftet Nedkvitnes advokat fokus til hvorvidt det var nødvendig å si ham opp, under henvisning til den europeiske menneskerettskonvensjonens paragraf 10, som omhandler oppsigelse basert på ytring.
I dommen får man et slags svar på dette, i det at man fokuserer på Nedkvitnes manglende vilje til å forhandle med arbeidsgiver. Lagmannsretten mener således at Nedkvitne ved ikke å møte ledelsen har ”avskåret seg fra muligheten til dialog om sine synspunkter om hva som ville bedre arbeidsmiljøet ved instituttet.”
Professoren selv er naturligvis misfornøyd. ”Mest skuffet er jeg over at retten i stedet for å vurdere saken fra synsvinkelen til en professor som er kommet i konflikt med ledelsen, vurderer saken fra arbeidsgivers side, og beskriver hva denne har lov til ifølge tjenestemannsloven", sier han til Uniforum.
I dommen heter det at ”Lagmannsretten er ikke enig i at deltakelse i møtene Nedkvitne var innkalt til ville innebære en krenkelse av hans akademiske frihet eller ytringsfrihet. Møtene inngikk i arbeidsgivers håndtering av de arbeidsmiljøbelastninger som Nedkvitnes utspill skapte for kollegaer og ledere. Ledelsen har gjentatte ganger understreket hans rett til å ytre seg, men ville blant annet diskutere hvordan det kunne gjennomføres uten at ytringene resulterte i urimelig psykososiale belastninger for kollegaer og ledere”, står det å lese.
Altså: Å ytre seg i sterkt negative vendinger overfor kolleger var ikke i seg selv tilstrekkelig grunnlag for oppsigelse: Men at arbeidstaker ikke vil inngå i dialog med arbeidsgiver om konfliktene som oppsto som følge av disse ytrningene, er god nok grunn for å sparke ham.
Man kan oppføre seg ubehagelig overfor kolleger, men man kan ikke slutte å snakke med sine sjefer.
På spørsmål fra Uniforums journalist på hvorvidt han angrer på at han ikke tidligere sa ja til økonomisk forlik med tidligere arbeidsgiver, svarer Arnved Nedkvitne slik:
– Nei, jeg tror jeg ville foraktet meg selv om jeg hadde gjort det.
Om kompromiss utløser selvforakt, er alenegang eneste alternativ.
