Gullalderdrømmer

Eivind Hiis Hauge heter NTNUs siste valgte rektor. I hans rektortid, med hans aktive støtte, gikk NTNU over fra valgt til ansatt universitetsleder. Hauge må ha kontemplert mer enn én gang over det faktum at valgdeltakelsen da han vant var på skarve 21 prosent. Det er sant at studentene dro snittet kraftig ned, men heller ikke blant de teknisk-administrative var deltakelsen imponerende. Best – relativt sett – pleide de vitenskapelig ansatte å komme ut. Også der kunne oppslutningen være så som så.

Dette var også en tid da det var forskjell på folk: En tid da de teknisk-administrative gjerne ble referert til som ”tjenerskapet”. En tid da en professoravgitt stemme ble vektet til 53 prosent, ”tjeners” stemme til 22 prosent og en studentstemme til 25 prosent.

LES OGSÅ: Splittelse om valg eller ansatt rektor

Det professorstyrte universitet

Når man tar inn faktorer som deltakelsesprosent og vektingsprosent, ender man med at dette demokratiet dagens gullalderdrømmere samler seg om, i realiteten er et professorstyrt universitet.

Kanskje er det nettopp dette de ønsker seg.

Det er en rasjonell forklaring til at det er slik. Tilhengerne av valgt rektor legger i overveiende grad vekt på at universitetet får styre seg selv, får sin rammebevilgning fra staten, som kan anvendes slik den vitenskapelige majoritet finner best. Om samfunnet legger fram ønsker, eller forventninger, eller krav via statsapparatet, vil professoren uansett ha rett til å gå sin egen vei.

Vektingen NTNU benyttet seg av da man valgte rektor er sedvane. Eksempelvis vektes stemmer ved Universitetet i Bergen slik: Fast og midlertidig tilsatte i undervisnings- og forskerstilling: 51 – 71 prosent, teknisk og administrativt tilsatte: 5 -25 prosent, studenter: 15-30 prosent.

LES OGSÅ: - Akademisk snobberi

Hva vil de, egentlig?

Tilhengere av rektorvalg parerer innvendingene mot valgsystemet slik: At et valgsystem fungerer dårlig kan ikke bli argument for å fjerne valget helt. Det er sant. Problemet er at disse valgtilhengerne ikke sier noe om hvordan de åpenbare sviktene i systemet kan feilrettes.

Hva ønsker tilhengerne av valgt rektor seg, egentlig?

* Mer demokrati?

* Garanti for at universitetet ikke kan styres fra departementet?

* Et transparent universitetsbyråkrati som sikrer at de vitenskapelig ansatte får pengene de behøver til forskning og undervisning?

LES OGSÅ: Spikeren i kista

Hvor demokratisk

Om det er demokrati som er det viktigste, må man sikre god deltakelse, mellom reelle alternativ. Ikke som ved siste rektorvalg ved UiO, hvor det var sittende rektor mot en student. Dette valget er dessuten en god illustrasjon på hvor lite egnet en valgkamp er for å " få til en ordentlig og redelig vurdering av kandidatenes kvalifikasjoner".

Valgtilhengerne må videre gi en forståelig begrunnelse for hvorfor, eventuelt hvordan, ulike velgergrupper skal vektes ulikt.

Og: Man må forklare hva det er som er så demokratisk ved at samtlige ansattrepresentanter i NTNUs styre stemte mot fusjon, trass i at mange ansatte faktisk var for fusjon på det tidspunktet.

Om autonomi er det sentrale, gir det mening å insistere på et professorstyrt universitet. Rektor er fremst blant likemenn og -kvinner, og står fritt til å besvare KDs fordringer med et skuldertrekk. Kontrollspørsmålet her blir: Hvor bra er det for samfunnet? Det snakkes til stadighet om kunnskapssamfunnet. Det er hodene våre vi skal leve av i framtida. Hvordan skal det gå til, om universitetene får holde på som de selv vil?

Om transparens er viktigst, har valgtilhengerne ett, godt poeng: Ved ansettelser kan søkere be om å få sin identitet unndratt offentlighet, slik tilfellet var med NTNUs nåværende rektor Gunnar Bovim. Mens UA intervjuet de øvrige kandidatene om hva de mente om dette og hint, visste ingen noen ting om den som til slutt fikk jobben, før jobben var hans. Uavhengig av hvor tungtveiende begrunnelsen for hemmelighold var, transparent var det ikke.

Hodejegerne

Det er også et faktum at hodejegerfirma gjerne er involvert når kandidater skal finnes, og ingenting hindrer en hodejeger fra å kalle aktuelle kandidater inn til intervju og foreta vurderinger uten at noen får vite om hvilke personer det gjelder og hvilke for- og motargumenter som anføres, før vedkommende måtte ende opp på den formelle søkerlista.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens vesle grå mann, som satt på skulderen hans og funderte, er smått legendarisk. ”Han har tweedjakke, røker pipe og har dyp innsikt i vår klassiske arv. Han hvisker: «Men universitetene, da. Universitetene!”, skrev ministeren i spalta si i Morgenbladet. Den tweedbekledde mannen er formodentlig professor i noe klassisk.

Nå er mannen i tweed ristet av, for ministeren har bestemt seg.

Onsdag 11. juni legger Røe Isaksen sin strukturmelding fram for Stortinget. Her innstiller han på at alle universitetsledere skal ansettes. Mye skal skje for at han ikke får viljen sin.

Så får alle i sektoren som skulle ønsket seg at han falt ned på den andre siden, tenke gjennom hvordan man best fremmer universitetenes interesser i morgendagens samfunn. Da er gullalderdrømmer til liten hjelp.