Habilitet i kjærlighetens tid

Gunnar Bovim fant kjærligheten og sa fra seg rektorjobben. Kanskje var det slik. Kanskje spilte flere hensyn inn. Hvor om allting er: Han fulgte habilitetens nådeløse prinsipp. Flere ved NTNU kunne med fordel gjort det.

Tor Einar Fagerland var instituttleder ved Institutt for historiske studier (IHS) inntil han i praksis ble tvunget til å trekke seg. Han er gift med en professor og forskningsprogramleder ved samme institutt. Da konfliktene tårnet seg opp og denne relasjonen ble oppfattet å være en integrert del av konfliktmaterialet, maktet han ikke å ta de nødvendige grep. Det gjorde heller ikke hans dekan Anne Kristine Børresen som selv ble oppfattet å ha habilitetsproblemer, ei eller organisasjonsdirektør Ida Munkeby – heller ikke rektor (fram til førstkommende onsdag) Gunnar Bovim.

Sistnevnte medga i fratredelsesintervjuet undertegnede gjorde med ham at han som øverste leder burde agert tydeligere på et tidligere tidspunkt når det gjaldt IHS-konflikten.

Det er ikke uvanlig at varme følelser oppstår blant dedikerte fagfolk. Noen ganger går lidenskapen til faget og kjærligheten til kollegaen opp i en høyere enhet og produserer fabelaktige resultater. Se bare på May-Britt og Edvard Moser.

Samtidig: Få ting er mer drepende for tillit og velvære i en organisasjon enn vanskjøttet habilitet. Oppstår slik tvil vil alle beslutninger som tas eller ikke tas kunne fratas all legitimitet og troverdighet. Mistenksomheten brer seg, kolleger begynner å skjule på hverandre, urolige for at når en annen får noe en selv gjerne skulle hatt, kan det skyldes at vedkommende er favorisert av utenforliggende årsaker. Man frykter at andre spiller urent for å oppnå fordeler. Man frykter at om man selv skulle komme gunstig ut, vil andre mistenke at man har jukset seg til fordeler.

En organisasjon kan gå under når dette skjer uten at noen griper inn. Se bare på IHS.

Ved dette instituttet fikk en person(al)konflikt utvikle seg mer eller mindre uhindret over til sammen fem år, før ledelsen ved NTNU innså at dette ikke gikk lenger og opprettet en «faktainnhentingsgruppe» som fikk til oppgave å intervjue involverte og ta rede på situasjonen.

At leder på institutt- og fakultetsnivå ble oppfattet å ha til dels betydelige habilitetsproblemer, utgjør en sentral årsak til at det gikk så galt som det gjorde.

I hvilken grad det faktisk tas beslutninger påvirket av nære relasjoner, blir på et tidspunkt uten betydning. Som en ansatt ved IHS sa det: «Det spiller liten rolle hvordan det ser ut på innsiden, det avgjørende er hvordan det ser ut på utsiden.»

Vanskjøttet habilitet ved et universitet er som et slags akademisk ebola-virus. Denne spesielle versjonen av viruset har som grunnleggende virkemåte at alle motsetninger og uenigheter gjøres om til personlig fiendskap. Alt blir personlig. På et tidspunkt frakjennes alle innehavere av divergerende oppfatninger enhver form for anstendighet, til slutt også menneskeverd. Dette drøfter faktagranskerne i sin rapport, med sin 9-trinns stige mot et sluttstadium hvor (ifølge rapporten) «motpartens verdi som menneske benektes.»

Om utbruddet ikke straks settes under karantene varer det ikke svært lenge innen hele populasjonen er smittet. Ingen slipper unna. Ansatte, ledere, journalister, faglig tillitsvalgte, forsøkes dras inn og gjort til aktører i konflikten, til alle synker ned i den samme habilitets-smørja.

IHS kan bli besluttet oppløst. Om så skjer får vi kanskje vite om få dager. Det er opp til for anledningen «saksbehandlende dekan» Geir Egil Øien å anbefale hvilke tiltak som bør iverksettes, valgene står mellom hel eller delvis reorganisering av instituttet.

Uavhengig av hvilke råd Øien finner å gi til ledelsen om hva som bør gjøres med IHS, er det essensielt at NTNU nå forstår at man ikke har råd til flere slike situasjoner i framtida. Tabbekvoten kan i så måte anses som oppbrukt.